tirsdag 25. januar 2011

Verdivalgene

Med sin usedvanlige sjarm var min tilbakekomst til Ishavsbyen etter en lang, (kanskje for lang?), juleferie på herlige Østlandet som vanlig mer enn man kan forvente. Etter en noe hektisk oppstart i studiene, har jeg endelig funnet tilbake til de daglige rutinene. Med masse god, hjemmelaget mat. Gode ting i livet!

Det er noe avslappende med rutiner, og jeg kommer til å være evig fornøyd med ukedagenes tidlige forelesninger lenge. Det gir langt bedre muligheter for å holde døgnrytmen i takt hele semesteret. For meg, og ganske mange andre, er det utfordrende å få en normal dag hvis det er aldri er tidlige ting man må gjøre. Særlig over tid. Det er, ikke overraskende, vanskelig å tvinge seg selv ut av herlig søvn når man strengt tatt ikke må gjøre noe, fordi man kan gjøre det seinere. Det til tross for at jeg har blitt en flittig studine her oppe i nord, som pliktoppfyllende øver inn gloser og leser og analyserer i forkant av forelesninger. Jeg har lenge hatt som leveregler at «har man lyst, har man lov» og selvfølgelig den flotte kardemommeloven. Flotte rettesnorer for et ustressende og ukomplisert liv, samtidig som man jo må være ambisiøs for å forbløffe seg selv med prestasjoner man vil vise frem også om 20 år.

Nå har filmfestivalen i Tromsø begynt for fullt, og jeg lar meg engasjere (og forbløffe) av det brede utvalget av utradisjonelle og kultiverte filmer. Jeg elsker film, og jeg elsker hvor viktig film er for å definere Tromsø som en kulturby. Det er særlig blandingen av frivillighet og intellektualitet som gjør at det passer både mitt ideologiske og min praktiske livsnyterstil. Heia Tromsø!

Det ser også ut som at nyttårsforsettet mitt har fått en god start. Jeg hadde som mål å være mindre for meg selv oppslukt i egne tanker og film- og boksamlingen min, og ja – det går riktig så bra.

En av de politiske sakene som har opprørt og engasjert meg på nyåret er Amelie-saken. Det er ikke overraskende at den triste, kalde og uverdige innvandringspolitikken som skyller over Norge for tiden fører til nettopp slike saker, og det er mange flere enn Maria Amelie som lever som ikke-borgere på grunn av den. Det er ikke kanskje overraskende, men det er provoserende. Det er provoserende mest fordi det ikke ser ut til at velgerne velger annerledes. Det er også provoserende fordi det virker som det politiske establissement synes opprettholdelse av prinsippene bak systemet er viktigere enn hvordan systemet slår ut i konsekvenser. Det har kommet kritikk av medienes aktivistiske rolle i denne saken, som et ideologisk korstog i stedet for objektiv journalistikk. Det de glemmer er at folk mener ikke det samme som media, bare se på hvordan FrP går fremover når mediene kjører de som mest, men det setter dagsorden for hva folk mener noe om. Det bekymrer meg, for å si det mildt, mer at det synes som om det viktigste for våre største partier er å holde klamt rundt prinsippet om at det ikke skal være mulig å skjule seg i vårt kongedømme for å sikre seg oppholdstilatelse om de klarer det lenge nok. Det er et langt større problem at vi ikke sikrer grunnleggende rettigheter til mennesker som lovlig eller ikke oppholder seg i og er endel av Norge, og at handlinger de blir tvunget til gjennom vårt regelverks anvendelse i tillegg vris mot de når de får asylsøknaden sin vurdert. Dette handler om verdier, og det handler om hvordan vi vil at vårt samfunn skal se ut. Ingen er ulovlig mennesker. Det er ikke en merkelapp jeg føler meg bekvem med at myndighetene tildeler mennesker. Ulovlig norsk. Ja, liksom.