lørdag 18. september 2010

En egen kulturverden i Tromsø

Jeg var egentlig aldri veldig opptatt av kultur når jeg vokste opp, og jeg var blant de – i en alder av 14 – som mente man brukte altfor mye skattepenger på det. Spesielt når de ikke hadde råd til å fjerne muggen på veggene på ungdomsskolen jeg gikk på, og ikke hadde penger til å legge underlaget på den treningshallen i en standard som gjør at man unngår senebetennelser og litt for harde fall. Hvordan kunne de kaste bort pengene på et maleri på veggen? Eller teaterproduksjoner i en bygd hvor svært få dro på teater? De to eneste tingene jeg benyttet meg av var biblioteket og treningshallen uansett, og det er ikke det største sluket på statsbudsjettet uansett. Det har forandret seg. Sakte men sikkert begynte jeg å gå på kino, også hendte det at jeg var på konsert. Selv om jeg nok aldri blir noe festivalmenneske eller den som snakker mye om musikk og finurlighetene i musikkens verden, så setter jeg pris på noe musikk. Det er egentlig ingen sjanger i seg selv, men god musikk innenfor de fleste sjangre er verdt å høre på. Nå er jeg inne den klassiske verden, og hører mye på Schumann. For ti år siden hadde det vært utenkelig, ja – kanksje også noe jeg syntes var teit og kleint. Jeg har også fått smaken for gallerier, og de flotte kulturelle uttrykkene på universitetet. Tenke seg til! Ikke at jeg kan eller vil konversere intellektuellt og artikulert om det, men det betyr noe for meg at jeg kan oppleve det. Noen ganger liker jeg at mine tanker og opplevelser av noe er mitt, og at det ikke må deles.

I Tromsø er det mye på kultursiden. For et par dagen siden var jeg på premieren til « Et drømspill» av August Strindberg. Som så mye av Strindberg var dette også litt tungt, dystert og deprimerende. Det passer bra på denne årstiden, og jeg storkoste meg blant de stivpynta premieresnobbene (eller kanskje de er kultursnobber, teatersnobber eller bare folk som ville pynte seg i sine fineste designklær til en teaterpremiere?). I morgen skal jeg på Verdensteateret igjen, og i kveld tenkte jeg å se et par filmer jeg skal låne på biblioteket i byen. På tirsdag skal jeg se en dokumentar om Tsjetsjenia på Universitetet. Det beste med dette er at det mer eller mindre er GRATIS og at jeg har noen å oppleve det med som ikke vil snakke i en time om det etterpå.

Som student er ikke studentbudsjettet tilpasset å bruke mye penger på kulturopplevelser, selv om jeg hadde likt den muligheten (men på ingen måte mener det er noen grunn i seg selv til å øke studiestøtten, siden jeg synes muligheten til å dra til tannlegen eller slippe deltidsarbeid er et bedre argument). Med andre synes jeg nå, og har syntes det en stund, at kulturpengene fra skatteseddelen er vel brukte penger, fordi det gjør at arbeiderklassemennesker som meg kan få opplevelser som før syntes fjerne og elitistiske. Akkurat som at det er bra at det ikke er skolepenger i høyere utdanning, fordi det da ville vært utenkelig for meg å studere. Når jeg skulle begynne på videregående stod jeg mellom valget å bli kokk og allmennfag. Jeg valgte allmennfag fordi jeg alltid har likt norsk, engelsk og samfunnsfag, og fordi jeg ville bli advokat eller statsviter. Hadde det kostet mer enn studielånet hadde det vært utenkelig. Lønna etter ferdige studier er uansett omtrent det samme. Så jeg valgte min ene lidenskap (politikk) fremfor den andre (mat) fordi jeg hadde muligheten til å gjøre det jeg hadde mest lyst til. Det er konsekvensen av at høyere utdanning ikke har skolepenger, og det er et perspektiv forkjemperne for innføring av høyere utdanning ikke synes å mene er viktig. Det er også grunnen til at jeg meldte meg inn i SV når jeg var 14-15 år, og fortsatt er det. Det er også mye av grunnen til at jeg har syntes at elevpolitikk og studentpolitikk var og er viktig, og viktig nok til at jeg har brukt mye (kanskje til tider for mye) tid på det. Dette handler om å ha en allemannseiekultur til kunnskap.

Og jeg er litt stolt av å bo i en by som har brukt sitt flotteste bygg som bibliotek, og ikke til å huse McDonalds som i Kristiansand. Hvor utsikten var øverste etasje er så flott at jeg føler meg priviligert som har det som lese-og skriveplass. Men jeg er ikke egentlig priviligert, for alle som vil kan gjøre det samme. Fordi det er sponset med skattepenger og tilgjengelig for de som vil.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar