onsdag 15. september 2010

Borte bra, hjemme best?

De siste tre dagene har jeg vært på institusjonsbesøk hos Ansgar Teologiske Høyskole, og de er vakkert lokalisert i skjønne omgivelser litt utenfor Kristiansand. Det var en utrolig spennende oppgave, og jeg stortrivdes i rollen som sakkyndig for utdanningskvalitetens advokater (NOKUT). Når reisen nå går oppover igjen til Tromsø, så kjenner jeg at jeg i løpet av tre dager har blitt glad i kristenfolket som holder til på Ansgar. De har vært et fantastisk vertskap, og var veldig rause og åpne mot oss. Hva angår arbeidet vi gjorde er fremdeles ikke offentlig informasjon, og er en atskilt sak som jeg selvfølgelig ikke blogger om.

I går så jeg til min forferdelse av Kristiansand har brukt sitt flotteste bygg midt i sentrum til å huse McDonalds, og synes at det storslåtte bygget burde vært brukt til litt mindre profittmaksimerende, helseødeleggende og kapitalistiske formål. Det flotte bygget kunne vært gitt til å gi innbyggerne et enda flottere bibliotektilbud, teateropplevelse eller lignende. Det er rett og slett helt hårreisende disposisjon av byens flotteste bygg.

Når turen for min del nå går tilbake til Ishavsbyen, Nordens Paris, mitt nordboerhjem, så gleder jeg meg veldig. Om to dager leverer jeg min første eksamensoppgave, og om to dager får jeg utlevert en ny. Og ikke minst, på søndag går turen på ny til Verdensteateret (kulturskatten min i Tromsø). Det blir vanlige studentmåltider igjen, og det blir lesetid, skrivetid og tid til å se Sex and the City atter en gang. Jeg tror også at jeg på lørdag tar turen ut i naturen, for å nyte Tromsøs omgivelser med fjell og hav. Tromsø er kombinasjonen av byliv, bygdeliv og naturliv jeg aldri har fått på samme sted før. Byliv på grunn av det kulturmangfoldet og utelivet man får i Tromsø kombinert med universitetsliv og relativt mange forskere samlet i samme by. Bygdeliv fordi det er samme upretensiøse holdningen til bygdeaktiviteter som råning, klesdrakt og hardt vær. Naturlivet sier seg nesten selv, men sjø, fjell og skau er det rikt med Tromsø. Antakelig vil jeg også nyte folkebibliotekets flotte leseplasser og De Fire Rosers kvalitetskaffe igjen mens jeg prøver å huske hva ulike offentlige ting i Tromsø heter på samisk (det står på alle offentlige skilt). Kort oppsummert: Borte bra, mitt nye hjem best. Kanskje jeg også «glemmer» at jeg ikke har råd til å reise til Eidsvoll for å feire at mamma og morfar blir et år eldre. Det hadde vært noe.

En av tingene jeg har gjenopplevd som Studentrepresentanten (bortsett fra hvor stas det er å bli verdsatt som student som man gjør i NOKUT) er søvnmangel og altfor god (og litt for mye) mat. Det er lange dager, de blir enda lenger når man jobber med eksamensoppgave og man sover ikke like godt fordi man ikke har tid til å lande dagen før man bør sove. Det er heller ikke tid til å sove 7-8 timer når man prøver å kombinere det å være Superstudenten med Superstudentrepresentanten. Likevel har jeg fått tilbake gløden av å jobbe for studentene, og engasjementet som følger av det. Dette har vært en deilig opplevelse, og et likeable avbrekk fra studiehverdagen.

Ventetiden på en flyplass åpner for så mangt. Menneskene som holder til på en flyplass mens de venter på å komme opp i himmelen i en mekanisk flyvende blikkboks er interessante å observere. Ved siden av meg sitter det en opptatt forretningsmann som leser epost og nyheter på sin avanserte jobbmobil mens han blar raskt og antakelig for effektivt gjennom papirbunken sin. På min andre side sitter det en som plotter inn et-eller-annet på laptopen sin. Jeg for min del skriver på bloggen min og snakker i telefonen, samtidig som jeg prøver å tenke ut en slående intelligent konklusjon på eksamensoppgaven min (og liker å måtte multitaske igjen). Rett ovenfor meg sitter gutteklubben grei og evaluerer det de nå engang har gjort i Kristiansand, og det virker som de har det gøy med alvoret i en uformell evaluering. Jeg skal slå i hjel tid med å lage små historier om menneskene rundt meg, selv om det selvfølgelig er basert på alle myter man har som førsteinntrykk av folk.

Livet mitt som borteboende student (når slutter man egentlig å være borteboende som voksen?) i Tromsø tilsier at jeg bor et annet sted en hjemme. Det er helt riktig at jeg ikke bor i Eidsvoll og at jeg har mitt barndomshjem i naturskjønne bygdelivomgivelser på Råholt i grunnlovsbygda. Likevel føler jeg at jeg er hjemme, hjemme hos meg selv, i Tromsø.Men når det kommer til Tromsø og Lånekassens versjon av meg som «borteboende» sier jeg dette: Hjemme bra, borte best!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar