lørdag 18. september 2010

En egen kulturverden i Tromsø

Jeg var egentlig aldri veldig opptatt av kultur når jeg vokste opp, og jeg var blant de – i en alder av 14 – som mente man brukte altfor mye skattepenger på det. Spesielt når de ikke hadde råd til å fjerne muggen på veggene på ungdomsskolen jeg gikk på, og ikke hadde penger til å legge underlaget på den treningshallen i en standard som gjør at man unngår senebetennelser og litt for harde fall. Hvordan kunne de kaste bort pengene på et maleri på veggen? Eller teaterproduksjoner i en bygd hvor svært få dro på teater? De to eneste tingene jeg benyttet meg av var biblioteket og treningshallen uansett, og det er ikke det største sluket på statsbudsjettet uansett. Det har forandret seg. Sakte men sikkert begynte jeg å gå på kino, også hendte det at jeg var på konsert. Selv om jeg nok aldri blir noe festivalmenneske eller den som snakker mye om musikk og finurlighetene i musikkens verden, så setter jeg pris på noe musikk. Det er egentlig ingen sjanger i seg selv, men god musikk innenfor de fleste sjangre er verdt å høre på. Nå er jeg inne den klassiske verden, og hører mye på Schumann. For ti år siden hadde det vært utenkelig, ja – kanksje også noe jeg syntes var teit og kleint. Jeg har også fått smaken for gallerier, og de flotte kulturelle uttrykkene på universitetet. Tenke seg til! Ikke at jeg kan eller vil konversere intellektuellt og artikulert om det, men det betyr noe for meg at jeg kan oppleve det. Noen ganger liker jeg at mine tanker og opplevelser av noe er mitt, og at det ikke må deles.

I Tromsø er det mye på kultursiden. For et par dagen siden var jeg på premieren til « Et drømspill» av August Strindberg. Som så mye av Strindberg var dette også litt tungt, dystert og deprimerende. Det passer bra på denne årstiden, og jeg storkoste meg blant de stivpynta premieresnobbene (eller kanskje de er kultursnobber, teatersnobber eller bare folk som ville pynte seg i sine fineste designklær til en teaterpremiere?). I morgen skal jeg på Verdensteateret igjen, og i kveld tenkte jeg å se et par filmer jeg skal låne på biblioteket i byen. På tirsdag skal jeg se en dokumentar om Tsjetsjenia på Universitetet. Det beste med dette er at det mer eller mindre er GRATIS og at jeg har noen å oppleve det med som ikke vil snakke i en time om det etterpå.

Som student er ikke studentbudsjettet tilpasset å bruke mye penger på kulturopplevelser, selv om jeg hadde likt den muligheten (men på ingen måte mener det er noen grunn i seg selv til å øke studiestøtten, siden jeg synes muligheten til å dra til tannlegen eller slippe deltidsarbeid er et bedre argument). Med andre synes jeg nå, og har syntes det en stund, at kulturpengene fra skatteseddelen er vel brukte penger, fordi det gjør at arbeiderklassemennesker som meg kan få opplevelser som før syntes fjerne og elitistiske. Akkurat som at det er bra at det ikke er skolepenger i høyere utdanning, fordi det da ville vært utenkelig for meg å studere. Når jeg skulle begynne på videregående stod jeg mellom valget å bli kokk og allmennfag. Jeg valgte allmennfag fordi jeg alltid har likt norsk, engelsk og samfunnsfag, og fordi jeg ville bli advokat eller statsviter. Hadde det kostet mer enn studielånet hadde det vært utenkelig. Lønna etter ferdige studier er uansett omtrent det samme. Så jeg valgte min ene lidenskap (politikk) fremfor den andre (mat) fordi jeg hadde muligheten til å gjøre det jeg hadde mest lyst til. Det er konsekvensen av at høyere utdanning ikke har skolepenger, og det er et perspektiv forkjemperne for innføring av høyere utdanning ikke synes å mene er viktig. Det er også grunnen til at jeg meldte meg inn i SV når jeg var 14-15 år, og fortsatt er det. Det er også mye av grunnen til at jeg har syntes at elevpolitikk og studentpolitikk var og er viktig, og viktig nok til at jeg har brukt mye (kanskje til tider for mye) tid på det. Dette handler om å ha en allemannseiekultur til kunnskap.

Og jeg er litt stolt av å bo i en by som har brukt sitt flotteste bygg som bibliotek, og ikke til å huse McDonalds som i Kristiansand. Hvor utsikten var øverste etasje er så flott at jeg føler meg priviligert som har det som lese-og skriveplass. Men jeg er ikke egentlig priviligert, for alle som vil kan gjøre det samme. Fordi det er sponset med skattepenger og tilgjengelig for de som vil.

onsdag 15. september 2010

Borte bra, hjemme best?

De siste tre dagene har jeg vært på institusjonsbesøk hos Ansgar Teologiske Høyskole, og de er vakkert lokalisert i skjønne omgivelser litt utenfor Kristiansand. Det var en utrolig spennende oppgave, og jeg stortrivdes i rollen som sakkyndig for utdanningskvalitetens advokater (NOKUT). Når reisen nå går oppover igjen til Tromsø, så kjenner jeg at jeg i løpet av tre dager har blitt glad i kristenfolket som holder til på Ansgar. De har vært et fantastisk vertskap, og var veldig rause og åpne mot oss. Hva angår arbeidet vi gjorde er fremdeles ikke offentlig informasjon, og er en atskilt sak som jeg selvfølgelig ikke blogger om.

I går så jeg til min forferdelse av Kristiansand har brukt sitt flotteste bygg midt i sentrum til å huse McDonalds, og synes at det storslåtte bygget burde vært brukt til litt mindre profittmaksimerende, helseødeleggende og kapitalistiske formål. Det flotte bygget kunne vært gitt til å gi innbyggerne et enda flottere bibliotektilbud, teateropplevelse eller lignende. Det er rett og slett helt hårreisende disposisjon av byens flotteste bygg.

Når turen for min del nå går tilbake til Ishavsbyen, Nordens Paris, mitt nordboerhjem, så gleder jeg meg veldig. Om to dager leverer jeg min første eksamensoppgave, og om to dager får jeg utlevert en ny. Og ikke minst, på søndag går turen på ny til Verdensteateret (kulturskatten min i Tromsø). Det blir vanlige studentmåltider igjen, og det blir lesetid, skrivetid og tid til å se Sex and the City atter en gang. Jeg tror også at jeg på lørdag tar turen ut i naturen, for å nyte Tromsøs omgivelser med fjell og hav. Tromsø er kombinasjonen av byliv, bygdeliv og naturliv jeg aldri har fått på samme sted før. Byliv på grunn av det kulturmangfoldet og utelivet man får i Tromsø kombinert med universitetsliv og relativt mange forskere samlet i samme by. Bygdeliv fordi det er samme upretensiøse holdningen til bygdeaktiviteter som råning, klesdrakt og hardt vær. Naturlivet sier seg nesten selv, men sjø, fjell og skau er det rikt med Tromsø. Antakelig vil jeg også nyte folkebibliotekets flotte leseplasser og De Fire Rosers kvalitetskaffe igjen mens jeg prøver å huske hva ulike offentlige ting i Tromsø heter på samisk (det står på alle offentlige skilt). Kort oppsummert: Borte bra, mitt nye hjem best. Kanskje jeg også «glemmer» at jeg ikke har råd til å reise til Eidsvoll for å feire at mamma og morfar blir et år eldre. Det hadde vært noe.

En av tingene jeg har gjenopplevd som Studentrepresentanten (bortsett fra hvor stas det er å bli verdsatt som student som man gjør i NOKUT) er søvnmangel og altfor god (og litt for mye) mat. Det er lange dager, de blir enda lenger når man jobber med eksamensoppgave og man sover ikke like godt fordi man ikke har tid til å lande dagen før man bør sove. Det er heller ikke tid til å sove 7-8 timer når man prøver å kombinere det å være Superstudenten med Superstudentrepresentanten. Likevel har jeg fått tilbake gløden av å jobbe for studentene, og engasjementet som følger av det. Dette har vært en deilig opplevelse, og et likeable avbrekk fra studiehverdagen.

Ventetiden på en flyplass åpner for så mangt. Menneskene som holder til på en flyplass mens de venter på å komme opp i himmelen i en mekanisk flyvende blikkboks er interessante å observere. Ved siden av meg sitter det en opptatt forretningsmann som leser epost og nyheter på sin avanserte jobbmobil mens han blar raskt og antakelig for effektivt gjennom papirbunken sin. På min andre side sitter det en som plotter inn et-eller-annet på laptopen sin. Jeg for min del skriver på bloggen min og snakker i telefonen, samtidig som jeg prøver å tenke ut en slående intelligent konklusjon på eksamensoppgaven min (og liker å måtte multitaske igjen). Rett ovenfor meg sitter gutteklubben grei og evaluerer det de nå engang har gjort i Kristiansand, og det virker som de har det gøy med alvoret i en uformell evaluering. Jeg skal slå i hjel tid med å lage små historier om menneskene rundt meg, selv om det selvfølgelig er basert på alle myter man har som førsteinntrykk av folk.

Livet mitt som borteboende student (når slutter man egentlig å være borteboende som voksen?) i Tromsø tilsier at jeg bor et annet sted en hjemme. Det er helt riktig at jeg ikke bor i Eidsvoll og at jeg har mitt barndomshjem i naturskjønne bygdelivomgivelser på Råholt i grunnlovsbygda. Likevel føler jeg at jeg er hjemme, hjemme hos meg selv, i Tromsø.Men når det kommer til Tromsø og Lånekassens versjon av meg som «borteboende» sier jeg dette: Hjemme bra, borte best!

fredag 10. september 2010

Hvis noe er verdt å gjøre, er det verdt å gjøre det bra.

5 uker har gått. Prosjektet mitt som øyboer i nord har vart en drøy måned, og har heldigvis mange igjen. Fem deilige uker. For fem år siden sa dekanen i Kongsberg ved studiestart til alle de nye studentene at « hvis noe er verdt å gjøre, er det verdt å gjøre godt». Det bruker jeg som en rettesnor for små og store livsprosjekter , blant annet mitt store prosjekt her i Tromsø. Studentlivet tok tak i meg for alvor i dag. Jeg har fått min første hjemmeeksamen i Tromsø. Så jeg er litt spent på hvor lett jeg synes det er å skrive min «første» oppgave igjen. Temaet er trolldomsprosesser og demonologi, og jeg tenkte jeg skulle sprite opp stemningen når jeg skriver med å drikke heksebrygg (eller urtete om du vil).

I går kom hele Norges studentleder, min tidligere kollega, Anne Karine Nymoen, hit til Tromsø. (Hun har skjønt verdien med å gjøre ting bra for at det skal være verdt å gjøre det i det hele tatt). Det hender at jeg tenker når jeg snakker med Anne Karine at jeg egentlig aldri har sluttet med studentpolitikk, men jeg har jo det – jeg blir bare litt revet med. Spesielt rundt Anne Karine, spesielt når vi fortsatt har like klær (igjen). Når jeg omgås folk fra studentpolitikerfamilien, så kjenner jeg meg igjen i de. De er ofte litt småsyke, travle, utålmodige, hypereffektive og leser mail mens de drikker øl og kjenner veldig mange folk som gjør akkurat det samme. Sånn som jeg også var og gjorde, og fortsatt av og til tar meg i å gjøre. Aller mest når jeg er sammen med studenter som ikke har organisasjonserfaring eller sprudler over med organisasjons/politisk engasjement – det er jo strengt tatt flere av de enn meg, og de sprudler over av engasjement for andre ting, så det er ikke noen krise at det er flere av de enn av meg. Poenget er hvertfall at de ikke aner hva jeg snakker om hvis jeg sier ord som «karakterkalibrering», «kostnadsgrense for bygging av studentboliger» eller «kvalifikasjonsrammeverk», og de føler hvertfall ikke indre glede av å snakke eller høre om det. Jeg er i en mellomfase, og trives egentlig greit med at studentlivet ikke er tilbake med et knips eller ved å bytte adresse.

Jeg har oppdaget noe nytt med Tromsø. Det er en liten vannfontene midt på Stortorget, og like ved er det noen benker man kan drikke kaffebarkaffe på. Der hadde jeg deilig avslappende 30 minutter en tidlig morgen fordi jeg hadde beregnet litt vel god tid til det jeg skulle. Jeg elsker vannfontener, og ønsker meg en liten vannfontene når jeg en gang i fremtiden kjøper mitt eget sted å bo. Dette var oppvarmingen til den største skatten jeg så langt har sett i Tromsø: Verdensteateret. Det er en perle som ligger midt i Tromsø, litt skjult og veldig lite prangende. Jeg var umiddelbart betatt. I går var jeg der med trolldomsklassen min og så stum-filmen «Häxan» fra 1920-tallet. I dag går det en ny film der, og jeg tror nok jeg må få med meg det. Den er antakelig enda mer i min stil, siden det er en kjærlighetsfilm. Kultur bør være viktig for en språkstudent.

For de som lurer når de ser Tromsø på værmeldingskartet og ser sol: Nei, det er ikke varmt her. Det er alltid kaldt. Også når det er sol. Du vet heller ikke når det er sol, utover at det ikke er det når værdamene på TV2 sier at det er det. Jeg godtar at det er en god grunn til at goretex og ull er high fashion i Tromsø.

Jeg har lært noe morsomt på rusissk denne uka. Ordet te uttales som vi uttaler chai (tsjai), og når man da skal bestille chai-te på russisk bestiller man faktisk chai chai. Jeg akkompagnerer med håndbevegelser.


I dag snek jeg meg inn på en konferanse universitetet holder om humaniora og innovasjon, og det har vært digg å igjen være på en konferanse med Anne Karine. Konferansen er for øvrig også bra.

Peace out.