onsdag 25. august 2010

Øyboer i tre uker, og allerede betatt.

Nord-Norge er egentlig ikke bare Tromsø, men jeg kommer til å late som om det er det. Jeg kommer til å tenke at det skjedde i nærheten av mitt hjem når jeg leser rettsprotokoller hvor barn tilstår trolldom i Finnmark. Jeg kommer til å synes at det er forferdelig at det skjedde så nær hjemme. Et steinkast unna. Bare noen få år (-hundrer) tilbake.

Jeg har begynt å vurdere Tromsø etter mine dating-kriterier. Er det spennende over tid? Er det positive eller negative overraskelser? Synes jeg Tromsø ser bra ut og behandler meg bra på sitt verste? Vurderer jeg Tromsø til å være et engasjerende sted å være? Tror jeg at det er en overskuelig fremtid for meg sammen med Tromsø? Er jeg for bra eller bra nok for Tromsø? Så langt er svarene ja (selv om jeg ikke har gitt det mer enn tre uker ennå), og ja - jeg er bra (nok) for Tromsø.

Noe av vitsen med å flytte til Nordens Paris var å finally kick my addiction. Min avhengighet av studentpolitikk og lobbyarbeid. Studentpolitikk er altoppslukende, det er vakkert og av og til så får man seg en ordentlig bitch-slap. Ikke av andre studentpolitikere egentlig, men at de man forholder seg til utenfor det vakre livet som klimakser på en talerstol foran en sal stappet med andre likesinnede. Enhver hardbarka studentpolitiker tar mer enn gjerne i mot sin dose bitch-slaps. Selvfølgelig. It's part of the game. Man får oppleve mye rart. Baksiden for mange er også at de blir utbrent, får det berømte «heltidstillegget», har et immunforsvar som er mer takknemlig for sykdommer enn noe annet og man er så oppslukt av hobbyen sin som har blitt heltidsjobben at man glemmer rutiner og at det finnes mer i livet. Sånn var det hvertfall for meg. Bortsett fra at jeg ga meg før jeg ble utbrent. 5 år med en deilig avhengighet. Men nå er det over. Mer eller mindre. Jeg er en vanlig student igjen, men jeg har beholdt vennene mine fra avhengighetens tid. I Nordens Paris. Det er en ny fase i livet. Å vurdere livet mitt er en av mine store gleder. Mest fordi jeg kan lage lister av det. Lister er veien til struktur og rutiner. Orden. Ina med fritid. Kanskje engasjerer jeg meg politisk igjen en dag, men før den tid skal jeg bli kjent med hva annet enn politikk (og om det er noe annet) som er viktig for meg.

Så hva synes jeg egentlig er bra med Tromsø så langt?

- Vi har Gandhi verdsliggjort i en statue på univeritetsplassen.
- Aunegårdens kaker
- Jarle Aarbakke er nå min (og flere tusen andre sin) rektor (Yes, he CAN)
- Fritid (selv om det fortsatt er litt mye av det, men jeg kan analysere og navngi hver følelse jeg har nå – fordi jeg har tid og lyst.)
- Klassekameratene mine
- Foreleseren, Rune Blix Hagen, i «De europeiske trolldomsprosesser»
- Man kan se på fjell og hav nesten hvorhen man går
- Gamle kjente
- At jeg faktisk lærer litt russisk hver dag, og smått og sikkert begynner å huske setningsanalyse
- Jeg har tid til å bake det jeg vil, og smøre min egen særnorske matpakke
- Fjellheisen (til tross for høyden..)
- Jeg gjør nye ting jeg ikke kan (f eks å gå i veldig bratte fjell)
- Lokalavisene
- Leseplassen min på universitetsbiblioteket og biblioteket i byen
- Kaffebønna (et søtt lite sted å drikke ikke-på-studentbudsjett-kaffe)
- At nesten alle kommunale skilt også står på samisk
- Uansett hva jeg går i finnes det noen som er dårligere kledd
- Mikkel Gaup som vandrer rundt i byen når jeg gjør det
- Relativt oversiktlig sentrum (jeg trenger ikke kartet mitt lenger, løsrivelsen er et faktum)
- Det er ingenting som heter frihelg, alle helger er fri. Jeg kaller det bare helg.
- Ingen klager om jeg ikke står opp før klokka 11 lørdag, søndag, mandag, tirsdag, onsdag.
- Utleierens gjestfrihet og husleie
- Kulturelt betinget atferd jeg ikke helt vet hvordan man responderer på (mangfold er livets sjel)
- Ingen skriver kommentarer i Universitas om at jeg gråter for lite for det jeg tror på.
- Jeg har lest at det ikke finnes huggorm her. (Hurra!)
- Jeg får ting publisert uten strenge-antall-tegn-regler (det er riktignok her på bloggen min, men det er da noe).


Det jeg ikke har helt vennet meg til i Tromsø:

- Et grelt og gullfarga hotell i hjertet av Tromsø
- Fadderukemoten
- Stalkerkatten som viser seg å bo i samme hus som meg.
- Småttisbertene fra Østlandet (Er det rart de kaller oss «søringan»?)
- Den penetrerende lyden av fotballkamper med publikum og fløyter som overøser hybelen min flere ganger i uka
- De gullfarga putene som fulgte med hybelen
- Leopard-tiger gulvteppet som også fulgte med hybelen
- Det intense, optiske søppelsorteringssystemet (som er uvant, men selvfølgelig veldig bra miljøpolitisk)
- Været (selv sola gjør ikke det stedet her varmt i august, og det er lyst hele døgnet...)
- At jeg kan bli syk også i Tromsø (og fortsatt savner mamma når jeg er syk i en alder av 23 år, og fortsatt blir som en voksen-mann-tilbake-i-sytete-trengende-baby-modus)
- Oppoverbakkene hjem fra sentrum (melkesyre: Velkommen tilbake).
- Unødvendig obligatorisk undervisning
- Nesten bare coop-butikker.


Jeg vil oppsummere det med at de viktige tingene for livskvaliteten er på plass, og at det detaljer som ikke funker helt for meg ennå (tilvenningsfase?). Så etter dating-kriteriene mine og bestått-kravene er Tromsø i en vellykka jeg-er-betatt-i-sus-og-dus-fase. Jeg gir det sjansen. Kaster meg ut i det. Skriver masse lister om alt jeg finner skriveverdig (det meste egentlig), og senere arkivere det (takk til IMS og RAS for gleden av arkivering i livet). Ny by, nye mennesker, en ny livsstil. Mye nytt, something old and something blue (sofaen min).

Det beste av alt: I dag skal jeg la Tromsø fortsette sin sjarmøretappe av i dag feber-forkjølelses-syke Ina. På nytt. Historieforelesning skal gjøre susen i dag. Give me my high. Temaet er historie og kjønn (halleluja). Jeg er meg selv, og jeg liker at Tromsø utløste det.

fredag 13. august 2010

To uker som øyboer i Nord-Norge

Det er et nytt liv jeg har startet for meg selv i hovedstaden i Nord-Norge, som ny student på Russlandstudiet ved Universitetet i Tromsø. Tromsø er en øy, faktisk en ganske liten men veldig tett befolket øy. Hvis man tar bussen til fastlandet kan man ta Fjellheisen og se hele øya med en helt rå utsikt fra toppen av et lite, men bratt fjell. Det meste som er produsert, funnet opp eller laget i Tromsø har enten en arktisk, ishav eller samisk profil. Det er en haug med utesteder, og det er visst sånn at stedet folk er på avhenger av hvilken dag det er. Det er også noen steder hvor spesielle type folk henger. I følge kjentfolk henger akademikere på G. Dessuten finnes det nesten bare Coop-matbutikker i sentrum, i tillegg til en remabutikk gjemt i en kjeller på et av kjøpesentrene. Været er en kombinasjon av relativt kaldt og klamt. Uvant, men sikkert mulig å venne seg til. Det er lyst om natta, som gjorde at jeg nesten ikke fikk sovet noe de første dagene.

Studiestart ble sparket i gang med samisk joik, et Harry-Potter-aktig rituale med rektor og dekanene, taler fra Jarle Aarbakke (en av mine favorittrektorer i Norge), Tora Aasland (som må ha verdens beste samling med dikt hjemme) og studentleder Tine Bergli (engasjerende bra dame) og prisutdelinger (jeg elsker prisutdelinger) og mer samiskinspirert musikk. Veldig høytidlig. Kanskje ikke helt til målgruppa, men jeg likte det veldig godt.

I går var jeg med faddergruppa mi til Telegrafbukta. Utrolig vakkert! For en utsikt! Det ligger helt sør på øya, og det er rett og slett en liten naturperle. Jeg fant også ut at min nødløsning på grillmat, siden jeg ikke rakk å handle, å grille toast egentlig var en stor suksess. Fadderuke for andre gang er en litt spesiell opplevelse. De fleste er 19 år og nettopp ferdig med videregående, og oppfører seg som 19-åringer generelt. Jeg har studert i 3 år og vært studentpolitiker i 5 år. Jeg blir ikke tatt for å være fadderbarn. Jeg blir spurt om veien, hvordan det føles å bli 30, hvordan studentlivet er og hvor ulike rom på campus ligger. Av nye studenter som plutselig tar kontakt. Det er en rar følelse. Jeg er ny, men ikke helt ny som student og jeg er allerede lei av å få samme informasjon mange ganger (og at alle tror jeg er vesentlig eldre enn jeg er). Mange av de andre får ikke med seg informasjonen i det hele tatt, og går forvirret rundt akkurat som jeg gjorde i Kongsberg for fem år siden. De jeg skal studere sammen med virker som oppegående, bra og morsomme folk. Det var en stor lettelse å finne ut.

Jeg tror jeg er forelsket i kollektivprisene her. Akershus og Buskerud – se til Tromsø! Prisene er -faktisk- tilpasset til studentbudsjettet mitt. Bussene går overalt og ofte. Best av alt er at jeg slipper å gå en 20 minutters oppoverbakke fra byen og hjem hver dag. Selv om bussen bruker like lang tid som å gå.

Rett ved der jeg bor, i en sjarmerende liten hybel, er det treningssenter. Jeg skal utfordre mine dårlige vaner med å trene der et par ganger i uka. Det er en av mine hobbymål. Kanskje jeg kommer tilbake til det stadiet hvor jeg var avhengig av trening. Jeg er ikke der nå. På ingen måte. Jeg er avhengig av å kunne mene noe om alt og lese aviser – og egentlig tror jeg også at jeg er litt avhengig av oppmerksomhet.

Studiene virker interessante så langt. Forelesningene begynner til uka. Det blir spennende. Siden jeg har exphil fra før, skal jeg ta et fag som heter De europeiske trolldomsprosessene. Det handler om forfølgelse av mennesker, og virker superspennende – særlig sett i både et historisk lys og hva som skjer i mange land i dag. Vurderingsformene er varierte, fornuftige og faglig krevende, og det eneste jeg tror jeg gruer meg litt til er muntlig eksamen i russisk. Jeg liker at det er krevende å bevise hva man kan. Biblioteket midt i byen har fantastiske leseplasser med fantastisk utsikt. Det liker jeg! Jeg har også funnet et lite sjarmerende sted som selger deilig kaffebar-kaffe. Som student er jeg helt avhengig av både kvalitetskaffe og bra leseplasser.

En av tingene jeg synes er fascinerende med Tromsø, nordens paris, er at alle offentlige skilt (omtrent) også står på samisk. Det burde det gjort i hele landet. Universitetet har også urfolkstudier, noe rektor er både opptatt og stolt av. Samarbeidet med Samisk høgskole og urfolkuniversiteter i land som Bolivia og Niqaragua er også ganske unikt. Når jeg snakket med rektor for Samisk Høgskole i mai fikk jeg også høre mye om urfolk i Russland. Det er ganske interessant å høre om urfolk i land som har så sentralisert maktstruktur som Russland, og som har gjennomført russifiseringsprosjekter i lang lang tid, og at de fortsatt har eget språk, egne tradisjoner og sin helt særegne måte å leve på. I Tromsø skjer det mye spennende på dette området.

En av de tingene jeg var mest spent på når jeg flyttet til Tromsø var å skulle begynne å drikke Mack-øl. Jeg er fortsatt litt spent og skeptisk til tilvenningsprosessen, kanskje mest fordi jeg synes det egentlig er helt greit (jeg liker jo å tro at jeg alltid har rett). Det slår ikke Nøgne Ø eller CB på noen som helst måte riktignok. Det står dog ganske likt med Hansa, Ringnes og Aas. Jeg er sjokkert, overrasket og egentlig mer fornøyd med Mack-fordommene mine enn Mack-åpenbaringen min.

Planene for helga er minimale. Det føles digg, litt rart og som en fantastisk ting. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Første tingen jeg skal sjekke er om baking kan bli en ny hobby, og vafler, boller og brød står på bakeplanen. Nybakt brød med syltetøy. Nam! Kosehelg!

De første to ukene i Tromsø har tatt meg tilbake til livet. Livet som bare Ina. Ina uten titler og roller. Hvor fritid er dagligdags og timeplanen kun inneholder aktiviteter på dagtid i hverdagen.