lørdag 13. mars 2010

Europeisk toppmøte feiret seg selv

De siste to dagene, 11-12 mars, har det vært ministermøte i Budapest/Wien. Ministre fra 47 land (Kazakstan ble medlem på møtet nå) har blitt enige om å fortsette i ti nye år, og at de allerede har gjort endel - selv om de ikke er i mål. Det er alltid en litt spesiell følelse å komme på slike møter som norsk studentpolitiker, fordi man får satt sine egne særnorske kampsaker i perspektiv. Samtidig får man en ekstra ryggdekning for hvorfor vi som studenter er så viktige premissleverandører for samfunnsutvikling, i alle stadier et samfunn befinner seg i. Det gjør meg stolt!

Samtidig som ministermøte pågikk var det studentprotester i Wien. For meg som studentrepresentanten i den norske delegasjonen var det er veldig rar følelse. Når vi tok Orientekspressen fra Budapest til Wien, stoppet vi 30 km før vi kom til Wien. Av såkalte sikkerhetsgrunner. Hele Wien var stengt med politisperringer, og det var politi og militært personell overalt. Ryktene sa at det kom til å bli 15 000 protesterende studenter. Deltakerne på ministermøtet kom mellom en time og to timer for sent til ballet på Hofsburg fordi politisperringene og politiet forsinket oss. Jeg så kanskje 500 studenter, og anslaget var at det var mellom 1000 og 5000 demonstrerende studenter. Alt fredlig, tiltross for altfor overdimensjonert bruk av politiet. Studentprotestene var velberettiget og fredelige, de demonstrerte mot kutt i høyere utdanning, velferdsgoder og kommersialisering av høyere utdanning. Effekten av Bolognaprosessen altså, selv om det egentlig ikke har noen ting med målene eller virkemidlene til Bolognaprosessen. Jeg synes det var en ubehagelig opplevelse å sitte på bussen med ministrene, og se politiet løpe etter med fredelige studentdemonstranter med batonger i hendene. Min måte å vise min støtte til studentene som føler på kroppen hvor misimplementering av Bolognaprosessen var å gå med demonstrasjonsbuttonen både under møtet og på ballet.


Sjekk ut Faces of Bologna, en dokumentar om hvor langt Bolognaprosessen har kommet sett fra studentenes ståsted her


Ministermøte i seg selv var en relativt ukontroversiell affære, og det var opptil flere ministre som skrøt uhemmet av ESUs arbeid, viktigheten av studentrepresentasjon og påvirkning og malte med bred pensel om hvor viktig det er at høyere utdanning er statens ansvar. Erklæringen ble stående uforandret, og både Norge og ESU kan ta mye av æren for at forarbeidet de hadde gjort ble stående.

Tora Aasland var studentenes minister på møtet, og holdt det desidert beste innlegget den første dagen - og fikk hevet debatten blant ministrene til å bli både politisk og med et tydelig studentfokus. Hun stod på for studenters rett til en offentlig finansiert utdanning, og jeg ønsker henne lykke til i budsjettkonferansen på Torbjørnrud som begynner i morgen. Jeg håper på vegne av norske studenter at Aasland kjemper for høyere utdanning, spesielt siden høyere utdanning stadig blir mer populært i befolkningen. Utdanning bør være en politisk prioritet også i statsbudsjettene, ikke bare festtalene.

På dag to av ministermøtet samlet ministrene seg i høyverdige Hofsburg Imperial Palace, et fantastisk møtelokalet, for å fortsette toppmøtet sitt. Dette var dagen for å snakke om den globale dimensjonen av Bolognaprosessen, og alle verdens stormakter og litt mindre statsmakter var tilstede. Det som er synd er at de fleste Bolognaminstrene hadde dratt hjem, og det var embetsverket som representerte landene. Alle anerkjente viktigheten av både virkemidlene og målene i Bolognaprosessen, og mitt lille håp er at Bolognaprosessen en dag blir global. På gruppearbeidet hvor jeg deltok var det en representant fra Storbritannia som sa det godt. Poenget hans var at høyere utdanning kan ikke være basert på konkurranse, det har ingen verdi for de mange tusen utdanningsinstitusjonene som ikke er blant de 50 beste. Målet er samarbeid for å bli unike, slik at vi utdanner flest mulig med bredest mulig grunnlag.

Innlederne på ministermøtet var samstemte om hva som er den viktigste dimensjonen å jobbe mer med. Den sosiale dimensjonen som skal virkeliggjøre at høyer utdanning skal gjenspeile sammensetningen av befolkningen i hvert land. Her har det skjedd lite, og i noen land har det til og med vært tilbakegang. Her har alle mye å gjøre, til og med Norge. Dette er lakmustesten for om Bolognaprosessen er en Studentprosess, og det er lakmustesten for om høyere utdanning skal være sosialt utjevnende. Dette bør være prioritet nummer en for alle landene de neste ti årene!

Av litt mer kuriose og trivielle hendelser som jeg opplevde som en del av norske delegasjonen, var hvordan møtet ble fasilitert for. Når jeg ankom hotellet i Budapest fikk jeg en suite. Et gigantisk rom med alt man kan ønske seg av luksus, og litt til. På senga lå det en lyseblå, syntetisk bag med et matchende lyseblått syntetisk fleeceskjerf med Bologna-logo (og massevis av informasjon om møtet og hvordan høyere utdanning ser ut i Østerrike og Ungarn). På ballet ble det servert pølse i brød og gulasj (på et slott i Wien), mens vi hørte et orkester spille nydeligere klassiske ballmelodier. Kontrasten mellom et Wienorkester og pølse i brød er stor. Jeg må også innrømme at toppmøter som dette klarer å samle mange forskjellige type mennesker, og at jeg som i alle andre Bologna-relatert hendelser synes at nivået på diskusjonene både under møtet og i minglepausene burde vært høyere. Kanskje om ti år?

Også må jeg bare få si at der vi bodde på Student Summit var rett ved stoppeplassen Friedrich Engels Platz, og mitt utopisk-ideologiske "jeg" følte seg hjemme umiddelbart. Wien er også kakenes by, og jeg har spist meg både mett og kvalm på ulike Wien-delkatesser.

onsdag 10. mars 2010

Er vi i mål med Bolognaprosessen?

De siste dagene har jeg tilbragt i Wien sammen med studenter i hele Europa og noen fra helt andre steder i verden. European Students Union er i Bolognamodus, og det er ministermøte i morgen og på fredag for å diskutere, feire og legge lista for hva som skal skje de neste ti årene. Jeg har kjolen klar for ballet, argumentene klare for kaffepausepraten og håpet oppe for ministererklæringen. Den eneste grunnen til at vi kaller en internasjonal utdanningsprosess for noe så rart som Bolognaprosessen er fordi det første møtet blant ministrene i 1999 faktisk ble holdt i den lille, gamle universitetsbyen Bologna i Italia. Og for min del liker jeg navnet, fordi det minner meg om Spaghetti Bolognaise- god hverdagsmat (akkurat som at internasjonale prosesser først betyr noe for folk i et lands hverdagspolitikk).

Bolognaprosessen er en internasjonal utdanningspolitisk prosess, og den startet i 1999. Intensjonen var å lage et europeisk område for høgere utdanning innen 2010. Der er vi nok ikke ennå, og derfor bestemte ministrene i fjor at vi like gjerne kan fortsette i nye 10 år. Det er bra, for det gjenstår fortsatt mye om Bolognaprosessen skal leve opp til visjonen om å være studentprosessen. Når det kommer til den sosiale dimensjonen av Bolognaprosessen, altså lik rett og like muligheter til å ta og gjennomføre høyere utdanning, har det skjedd påfallende lite og flere steder har det blitt dårligere. Jeg tror det er mye av grunnen til at det de neste dagene blir store demonstrasjoner i Wien mot ministrene - fordi gjennomføringen ikke har stått i stil til løftene.


Når vi studentrepresentanter møtes i ESU regi, så er det mye som skjer. For det første sover man nesten ingenting, man spiser mat man vanligvis aldri spiser ellers og man lærer det engelske språket å kjenne fra veldig mange ulike innfallsvinkler. Den andre mer politiske delen av det er at vi gjerne diskuterer store politiske spørsmål for studenters hverdag og blir enige om fornuftige veivalg. Også ESU prioriterer hva som er viktigst når, og det gjør at også ting på europeisk nivå tar litt tid å få i gjennom (hvis man ikke prioriterer, får man derimot aldri noe i gjennom). Nå er tiden inne for den sosiale dimensjonen og student sentrert læring.




Nå har vi nettopp fått presentert Bologna At The Finish Line (som oppsummerer hvordan studenter i Europa vurderer gjennomføringen av Bolognaprosessen) og Faces of Bologna (som er en film med masse studenter med erfaringer fra hvordan det er å være student i disse Bolognatider). Jeg legger ut link når det kommer onlinemuligheter for det.

Jeg tror vi er klar for et ministermøte hvor vi i hvertfall kan feire at Bolognaprosessen har i stor grad virkeliggjort prinsippet om studentrepresentasjon og samarbeid som helt sentralt for å styre høyere utdanning. Det er verdt en feiring.


Også kan jo den norske Regjeringen se 11 måneder studiestøttekravet til StL og NSU i sammenheng med den sosiale dimensjonen, som en mulighet til å følge bedre opp studenters like muligheter til å gjennomføre høyere utdanning. Også Norge har noe å bli bedre på. Sjokkerende nok.