onsdag 29. desember 2010

Jul på Råholt

Eksamener er unnagjort for en liten stund siden, noen karakterer har allerede kommet. Følte meg oppjaget over resultatenenes dom for en stund. Reiste hjem til Råholt i Eidsvoll. Følte meg enda mer oppjaget over innkjøpene av årets julegaver. Julaften kom, og jeg følte størst glede over gavene jeg ga bort (som vanlig). Også koste jeg meg veldig mye med ribbemiddagen. Spesielt for denne julen er min nyoppdagede glede ved å skjemme bort mamma. Mamma har vært syk, sånn forbigående influensaaktig, og jeg har gjort alt jeg kunne tenke på for å gjøre det så komfortabelt som mulig. En ny juleoppjagelse altså. Mamma vet ikke riktig hva hun kan gjøre for å vise sin takknemmelighet (jeg foreslo å ligge på sofaen og nyte bli-frisk-tiden), og jeg tenker at det kanskje er den største takken jeg kunne få for innsatsen.

En av de tingene jeg liker best med julen er familietiden. Tiden for å skjemme bort seg selv og andre med egen og andres tid. Det nærmest flommer over av fritid tilbrakt med andre. Jeg er ikke et utpreget naturlivsmenneske, men jeg hadde det helt fantastisk når jeg og mormor var på skitur i området ved Eidsvoll Verk skistue. For det er jo det som er de egentlige julegavene: Tiden med de man er aller mest glad i. Fordi det utgjør en forskjell i hjertet.

tirsdag 23. november 2010

Mørketid, nordlys og marulk!

Jeg har blitt eldre. For noen dager siden fylte jeg år. Enda en gang. Jeg er litt ambivalent til å bli eldre, men jeg liker gavedryssene det fører med seg. Veldig godt! Denne gangen fikk jeg også flott besøk av mamma, og forrige helg av ei god venninne. Neste helg feirer jeg med en i klassen som er et barn av November. Tre helger med feiring av at jeg blir eldre. Blant skattene jeg har fått i år er kjøleskapspoesi, bøker, sjokolade, termokopp, friluftsbukse og gratis pizza på Dolly Dimples. Ting som er viktig for et bra liv.

En av helgas oppdagelser var å tilberede marulk, en slags breiflabb, og det var helt fantastisk. Deilig færsk fæsk fra Tromsø. Man må like det rett og slett! Jeg valgte den tradisjonelle hvit fisk tilbredelsen med eggesmør, gulrøtter og smørstekte poteter. Jeg tror den passer enda bedre på en seng med karristekte poteter, pesto og chilimarienerte grønnsaker - og masse hvitløk. Alt smaker bedre med hvitløk. Og smør. Og rømme. En annen matoppdagelse var ingefærsyltetøy som jeg lagde til ovnstekt kylling, masse grønnsaker og fullkornbulgur. Pluss en dæsj med hummus. Mat er lidenskap!

De siste to ukene har jeg sett enda mer av Tromsø og Nord-Norge. Jeg og min kjære venninne tok turen med buss og Hurtigruta til Skjervøy, og det var en fantastisk tur mellom sjø, fjell og masse snø. I tillegg har jeg vært i Ishavskatedralen, som alle burde gjøre når de bor i Nordens Paris. Også har jeg fått muligheten til å få trynet mitt og noen velvalgte ord på trykk på UiTs nettsider, og best av alt er at det har ført til at jeg skal intervjues av den samiske avisen Avvir om det samme: det spennende kurset om europeiske trolldomsprosesser. Det morsomste faglige sidespranget jeg har tatt denne høsten! Faktisk sitter jeg og skriver eksamen i samme emne as we speak. Fortryllende bra forelesninger og en foreleser med en inspirasjon alle forelesere burde ha. Det er nesten, men bare nesten, så jeg føler meg trollbundet!

I dag så jeg nordlys for første gang. Et lysshow på himmelen i sprakende grønt. Vakkert, prangende og noen få minutter lysekstase på den svarte Tromsøhimmelen.

Alt dette har skjedd i eksamensperioden, og det gjør det overkommelig å pugge russisk til øynene og ørene blør. Jeg ser for meg at en dag vil russiskpugging bli like stas som drømmen om å snakke og skrive russisk. Så langt er det mest strevsomt, men det er ganske stas når jeg får det til. Tiden er min venn, som det heter. Med tiden vil uttale, intonasjon og kasusene sitte. Jeg trøster meg med at finsk har 14 kasus mens russisk bare har 6 av de (visstnok 7 for viderekomne...).

Tilbake til eksamensoppgaven om trolldomsprosessene i Nord-Norge. Fortryllende nordlys som innfallsvinkel?

tirsdag 2. november 2010

Tromsø: Tredje måned, snart mørketid.

Det er eksamenstid. Tiden for ekstrem hygiene på hybelen og hvor man heller skriver et blogginnlegg enn å bli ferdig med oppgaven som skal leveres om mindre enn 4 timer. Ekstrem hygiene er som alltid bare en unnskyldning for å ikke gjøre det man egentlig burde gjøre, men ikke har lyst til. Det sier litt om eksamensperioden når man heller bretter alle klærne sine på nytt, kategoriserer alle DVDene sine og vasker kjøleskap/skuffer/skap/mellom bøker/ og stryker alle klærne sine. Det er nok ikke unikt for Tromsø, men jeg tror det er et ganske utbredt studentfenomen.

Det som derimot er unikt for min tid i Tromsø er det yr.no og Nordlys har kalt for stormen. Min magefølelse sier at det gjelder andre enn akkurat der jeg befant meg, men det stanser likevel ikke min første ordentlige kraftig-vind-opplevelse fra å være et rådene faktum. Jeg tipper stiv kuling i kastene. Det var en litt blandet opplevelse (hvem er vel bare positive i November liksom...), men jeg skjønte poenget med at sterk vind egentlig bør oversettes til innevær. Så jeg drakk kakao og hørte det knekke i bygningene i gata jeg bor. Først litt over midnatt snek jeg meg ut og gikk en tur i det ville været, som ikke var så vilt akkurat da (da måtte jeg jo snudd).

Et av værfenomenene jeg har opplevd flere ganger i Tromsø er svært skiftende vår. I august var som regel både tåke, regn, sol, klamt og svært lett bris i løpet av en dag. Nå skifter det fra isete, snø, asfalt for nesten hver dag som går. Hvis noe av det vedvarer er det isete veier eller det jeg kaller «Tromsøpytten» (når det snør, ingen måker, det smelter delvis og hele Tromsø er en stor, grå, slapsete issølepytt).

For tiden er det også så tidlig mørkt som det er på Østlandet rett før det snur til å bli lysere (sånn i firetida), bortsett fra at her skal det bli enda mørkere. Snart får jeg oppleve mørketid. Heldigvis har UiT sollyslamper for oss som er bekymret for immunforsvaret, døgnrytmen og humøret når mørketida brer seg over oss her i nord.

Så kanskje er det like greit at jeg gjør alt annet enn det jeg skal. Det holder humøret oppe. I går lagde jeg majones fra bunnen av for første gang – helt unyttig egentlig. Hvor ofte spiser jeg majones? Kanskje ikke helt unyttige. Nå vet jeg hvordan jeg lager aioli – majones med hvitløk. Vel vel. Matprosjektet for helga er å finne en oppskrift som gjør grønne linser godt. Jeg er spent. Så langt har jeg riktig nok funnet oppskrifter, men ingen som gjør grønne linser godt. Man kan ikke bli veggis uten å like og faktisk spise bønner og linser. Veggis er å se på som en løsning til å leve med når studentbudsjettet strengt tatt ikke åpner for å spise både grønnsaker, frukt og kjøtt. Noe må elimineres. Jeg har prøvd prinsippet variasjon, og synes det er litt lite konsekvent. Dessuten synes jeg det hadde vært ytterst stas å kunne ta på meg moralhatten når andre spiser kjøtt og animalsk fett. (Visste du at dette dyret ble avlivet med dødsfrykt, og at det hadde veldig god kosepels når det levde?). Who knows. Jeg er jo veldig glad i kjøtt, sånn egentlig. Aldri før jeg har sett for meg livet uten å spise kjøtt, blir det ikke litt tomt? Kjøtt har et veldig fint ord på russisk. Det uttales omtrent som «mjaså». Salat uttales som salat med russisk aksent. Hva er egentlig mest eksotisk?

Snart skal jeg kombinere tre perioder i løpet av året jeg liker veldig godt, og jeg tror jeg liker kombinasjonen enda bedre. Eksamensperioden. Besøk-av-familie-og-venner-perioden. Gaveperioden. Noe å se frem til. Jeg liker jo å ha det rent og pent. Et mangfold. En av foreleserne mine påstår at mangfold har en verdi "i sæ sjøl". Selv om jeg vil si det er et tvilsomt teoretisk utgangspunkt, så tror jeg på det som verdi.

Peace out. Må skrive ferdig oppgaven om motivasjon. Er jeg motivert?

søndag 3. oktober 2010

My grand love affair

I dag har jeg bodd litt over 2 måneder i vakre, lidenskapelige, intense Tromsø. Det har vært en reise for meg, og det har vært en reise i et bedagelig tempo. Tromsø er kombinasjonen av nesten alle ting jeg vil ha i byen jeg bor – urbant, natur, hav, fisketorg, statuer, fontener, bøker, film, universitet og kaffe. Det eneste jeg virkelig misliker så langt er at det alltid er kaldt, selv når sola lener seg mot Nordens Paris.

Så i mine to første måneder inn i Tromsølivet har jeg utforsket mitt nye hjem, og jeg har oppdager altfor mange godbiter. Det begynte med himmelfølelsen i Fjellheisen og med utsikt over hele Tromsøya, og deretter fant jeg Gandhistatuen på campus, fortsatte til mitt elskede Verdensteater og til den råeste utsikten en student kan ønske seg for intellektuelle resonnementer (les: dagdrømming) i øverste etasje i Folkebiblioteket. Videre slurpet jeg i meg kvalitetskaffe fra skriveplassen min hos De Fire Roser og Kaffebønna mens jeg prøvde meg på og ganske ofte feilet i russiskprosjektet mitt. Jeg trente opp tålmodigheten min mens jeg leste nyhetssaker om høyere utdanning og ikke tok telefonen til en journalist for å kommentere den, og plutselig en dag var jeg på premien til Et Drømspill på Hålogaland Teater. Mens tankene om mitt nye liv duvet mot havet befant jeg meg ved Telegrafbukta, og mange kvelder var jeg å finne hjemme i godstolen med te, film og kanskje en bok (les: nevrotisk listeskriving).

Jeg har aldri sett så mye film som her i Tromsø, og jeg elsker det. Jeg har strent opp bakkene hjem fra byen etter den ene filmopplevelsen etter den andre, og virkelig kjent melkesyra og pipelyden i lungene(ok, jeg har ganske dårlig kondis), og hoppet inn i koseklærne hjemme. En av fordelene med å bo alene er at man kan prøve alle kjolene sine så ofte man ønsker og bake brød midt på natta – utelukkende fordi man kan. Jeg er et par hundre mil borte fra familie og venner, men jeg har ikke hjemmelengsel. Av og til drømmer jeg at alle de jeg er glad får oppleve Tromsø som meg.

Tromsø er alt jeg hadde forventet og mer, og russiskprosjektet mer krevende og vanskelig. Jeg har satset alt for å oppleve noe nytt, starte en ny epoke og har lykkes med det. En ny by for noen år er erobret, og skattejakten har innledet eventyret.

lørdag 18. september 2010

En egen kulturverden i Tromsø

Jeg var egentlig aldri veldig opptatt av kultur når jeg vokste opp, og jeg var blant de – i en alder av 14 – som mente man brukte altfor mye skattepenger på det. Spesielt når de ikke hadde råd til å fjerne muggen på veggene på ungdomsskolen jeg gikk på, og ikke hadde penger til å legge underlaget på den treningshallen i en standard som gjør at man unngår senebetennelser og litt for harde fall. Hvordan kunne de kaste bort pengene på et maleri på veggen? Eller teaterproduksjoner i en bygd hvor svært få dro på teater? De to eneste tingene jeg benyttet meg av var biblioteket og treningshallen uansett, og det er ikke det største sluket på statsbudsjettet uansett. Det har forandret seg. Sakte men sikkert begynte jeg å gå på kino, også hendte det at jeg var på konsert. Selv om jeg nok aldri blir noe festivalmenneske eller den som snakker mye om musikk og finurlighetene i musikkens verden, så setter jeg pris på noe musikk. Det er egentlig ingen sjanger i seg selv, men god musikk innenfor de fleste sjangre er verdt å høre på. Nå er jeg inne den klassiske verden, og hører mye på Schumann. For ti år siden hadde det vært utenkelig, ja – kanksje også noe jeg syntes var teit og kleint. Jeg har også fått smaken for gallerier, og de flotte kulturelle uttrykkene på universitetet. Tenke seg til! Ikke at jeg kan eller vil konversere intellektuellt og artikulert om det, men det betyr noe for meg at jeg kan oppleve det. Noen ganger liker jeg at mine tanker og opplevelser av noe er mitt, og at det ikke må deles.

I Tromsø er det mye på kultursiden. For et par dagen siden var jeg på premieren til « Et drømspill» av August Strindberg. Som så mye av Strindberg var dette også litt tungt, dystert og deprimerende. Det passer bra på denne årstiden, og jeg storkoste meg blant de stivpynta premieresnobbene (eller kanskje de er kultursnobber, teatersnobber eller bare folk som ville pynte seg i sine fineste designklær til en teaterpremiere?). I morgen skal jeg på Verdensteateret igjen, og i kveld tenkte jeg å se et par filmer jeg skal låne på biblioteket i byen. På tirsdag skal jeg se en dokumentar om Tsjetsjenia på Universitetet. Det beste med dette er at det mer eller mindre er GRATIS og at jeg har noen å oppleve det med som ikke vil snakke i en time om det etterpå.

Som student er ikke studentbudsjettet tilpasset å bruke mye penger på kulturopplevelser, selv om jeg hadde likt den muligheten (men på ingen måte mener det er noen grunn i seg selv til å øke studiestøtten, siden jeg synes muligheten til å dra til tannlegen eller slippe deltidsarbeid er et bedre argument). Med andre synes jeg nå, og har syntes det en stund, at kulturpengene fra skatteseddelen er vel brukte penger, fordi det gjør at arbeiderklassemennesker som meg kan få opplevelser som før syntes fjerne og elitistiske. Akkurat som at det er bra at det ikke er skolepenger i høyere utdanning, fordi det da ville vært utenkelig for meg å studere. Når jeg skulle begynne på videregående stod jeg mellom valget å bli kokk og allmennfag. Jeg valgte allmennfag fordi jeg alltid har likt norsk, engelsk og samfunnsfag, og fordi jeg ville bli advokat eller statsviter. Hadde det kostet mer enn studielånet hadde det vært utenkelig. Lønna etter ferdige studier er uansett omtrent det samme. Så jeg valgte min ene lidenskap (politikk) fremfor den andre (mat) fordi jeg hadde muligheten til å gjøre det jeg hadde mest lyst til. Det er konsekvensen av at høyere utdanning ikke har skolepenger, og det er et perspektiv forkjemperne for innføring av høyere utdanning ikke synes å mene er viktig. Det er også grunnen til at jeg meldte meg inn i SV når jeg var 14-15 år, og fortsatt er det. Det er også mye av grunnen til at jeg har syntes at elevpolitikk og studentpolitikk var og er viktig, og viktig nok til at jeg har brukt mye (kanskje til tider for mye) tid på det. Dette handler om å ha en allemannseiekultur til kunnskap.

Og jeg er litt stolt av å bo i en by som har brukt sitt flotteste bygg som bibliotek, og ikke til å huse McDonalds som i Kristiansand. Hvor utsikten var øverste etasje er så flott at jeg føler meg priviligert som har det som lese-og skriveplass. Men jeg er ikke egentlig priviligert, for alle som vil kan gjøre det samme. Fordi det er sponset med skattepenger og tilgjengelig for de som vil.

onsdag 15. september 2010

Borte bra, hjemme best?

De siste tre dagene har jeg vært på institusjonsbesøk hos Ansgar Teologiske Høyskole, og de er vakkert lokalisert i skjønne omgivelser litt utenfor Kristiansand. Det var en utrolig spennende oppgave, og jeg stortrivdes i rollen som sakkyndig for utdanningskvalitetens advokater (NOKUT). Når reisen nå går oppover igjen til Tromsø, så kjenner jeg at jeg i løpet av tre dager har blitt glad i kristenfolket som holder til på Ansgar. De har vært et fantastisk vertskap, og var veldig rause og åpne mot oss. Hva angår arbeidet vi gjorde er fremdeles ikke offentlig informasjon, og er en atskilt sak som jeg selvfølgelig ikke blogger om.

I går så jeg til min forferdelse av Kristiansand har brukt sitt flotteste bygg midt i sentrum til å huse McDonalds, og synes at det storslåtte bygget burde vært brukt til litt mindre profittmaksimerende, helseødeleggende og kapitalistiske formål. Det flotte bygget kunne vært gitt til å gi innbyggerne et enda flottere bibliotektilbud, teateropplevelse eller lignende. Det er rett og slett helt hårreisende disposisjon av byens flotteste bygg.

Når turen for min del nå går tilbake til Ishavsbyen, Nordens Paris, mitt nordboerhjem, så gleder jeg meg veldig. Om to dager leverer jeg min første eksamensoppgave, og om to dager får jeg utlevert en ny. Og ikke minst, på søndag går turen på ny til Verdensteateret (kulturskatten min i Tromsø). Det blir vanlige studentmåltider igjen, og det blir lesetid, skrivetid og tid til å se Sex and the City atter en gang. Jeg tror også at jeg på lørdag tar turen ut i naturen, for å nyte Tromsøs omgivelser med fjell og hav. Tromsø er kombinasjonen av byliv, bygdeliv og naturliv jeg aldri har fått på samme sted før. Byliv på grunn av det kulturmangfoldet og utelivet man får i Tromsø kombinert med universitetsliv og relativt mange forskere samlet i samme by. Bygdeliv fordi det er samme upretensiøse holdningen til bygdeaktiviteter som råning, klesdrakt og hardt vær. Naturlivet sier seg nesten selv, men sjø, fjell og skau er det rikt med Tromsø. Antakelig vil jeg også nyte folkebibliotekets flotte leseplasser og De Fire Rosers kvalitetskaffe igjen mens jeg prøver å huske hva ulike offentlige ting i Tromsø heter på samisk (det står på alle offentlige skilt). Kort oppsummert: Borte bra, mitt nye hjem best. Kanskje jeg også «glemmer» at jeg ikke har råd til å reise til Eidsvoll for å feire at mamma og morfar blir et år eldre. Det hadde vært noe.

En av tingene jeg har gjenopplevd som Studentrepresentanten (bortsett fra hvor stas det er å bli verdsatt som student som man gjør i NOKUT) er søvnmangel og altfor god (og litt for mye) mat. Det er lange dager, de blir enda lenger når man jobber med eksamensoppgave og man sover ikke like godt fordi man ikke har tid til å lande dagen før man bør sove. Det er heller ikke tid til å sove 7-8 timer når man prøver å kombinere det å være Superstudenten med Superstudentrepresentanten. Likevel har jeg fått tilbake gløden av å jobbe for studentene, og engasjementet som følger av det. Dette har vært en deilig opplevelse, og et likeable avbrekk fra studiehverdagen.

Ventetiden på en flyplass åpner for så mangt. Menneskene som holder til på en flyplass mens de venter på å komme opp i himmelen i en mekanisk flyvende blikkboks er interessante å observere. Ved siden av meg sitter det en opptatt forretningsmann som leser epost og nyheter på sin avanserte jobbmobil mens han blar raskt og antakelig for effektivt gjennom papirbunken sin. På min andre side sitter det en som plotter inn et-eller-annet på laptopen sin. Jeg for min del skriver på bloggen min og snakker i telefonen, samtidig som jeg prøver å tenke ut en slående intelligent konklusjon på eksamensoppgaven min (og liker å måtte multitaske igjen). Rett ovenfor meg sitter gutteklubben grei og evaluerer det de nå engang har gjort i Kristiansand, og det virker som de har det gøy med alvoret i en uformell evaluering. Jeg skal slå i hjel tid med å lage små historier om menneskene rundt meg, selv om det selvfølgelig er basert på alle myter man har som førsteinntrykk av folk.

Livet mitt som borteboende student (når slutter man egentlig å være borteboende som voksen?) i Tromsø tilsier at jeg bor et annet sted en hjemme. Det er helt riktig at jeg ikke bor i Eidsvoll og at jeg har mitt barndomshjem i naturskjønne bygdelivomgivelser på Råholt i grunnlovsbygda. Likevel føler jeg at jeg er hjemme, hjemme hos meg selv, i Tromsø.Men når det kommer til Tromsø og Lånekassens versjon av meg som «borteboende» sier jeg dette: Hjemme bra, borte best!

fredag 10. september 2010

Hvis noe er verdt å gjøre, er det verdt å gjøre det bra.

5 uker har gått. Prosjektet mitt som øyboer i nord har vart en drøy måned, og har heldigvis mange igjen. Fem deilige uker. For fem år siden sa dekanen i Kongsberg ved studiestart til alle de nye studentene at « hvis noe er verdt å gjøre, er det verdt å gjøre godt». Det bruker jeg som en rettesnor for små og store livsprosjekter , blant annet mitt store prosjekt her i Tromsø. Studentlivet tok tak i meg for alvor i dag. Jeg har fått min første hjemmeeksamen i Tromsø. Så jeg er litt spent på hvor lett jeg synes det er å skrive min «første» oppgave igjen. Temaet er trolldomsprosesser og demonologi, og jeg tenkte jeg skulle sprite opp stemningen når jeg skriver med å drikke heksebrygg (eller urtete om du vil).

I går kom hele Norges studentleder, min tidligere kollega, Anne Karine Nymoen, hit til Tromsø. (Hun har skjønt verdien med å gjøre ting bra for at det skal være verdt å gjøre det i det hele tatt). Det hender at jeg tenker når jeg snakker med Anne Karine at jeg egentlig aldri har sluttet med studentpolitikk, men jeg har jo det – jeg blir bare litt revet med. Spesielt rundt Anne Karine, spesielt når vi fortsatt har like klær (igjen). Når jeg omgås folk fra studentpolitikerfamilien, så kjenner jeg meg igjen i de. De er ofte litt småsyke, travle, utålmodige, hypereffektive og leser mail mens de drikker øl og kjenner veldig mange folk som gjør akkurat det samme. Sånn som jeg også var og gjorde, og fortsatt av og til tar meg i å gjøre. Aller mest når jeg er sammen med studenter som ikke har organisasjonserfaring eller sprudler over med organisasjons/politisk engasjement – det er jo strengt tatt flere av de enn meg, og de sprudler over av engasjement for andre ting, så det er ikke noen krise at det er flere av de enn av meg. Poenget er hvertfall at de ikke aner hva jeg snakker om hvis jeg sier ord som «karakterkalibrering», «kostnadsgrense for bygging av studentboliger» eller «kvalifikasjonsrammeverk», og de føler hvertfall ikke indre glede av å snakke eller høre om det. Jeg er i en mellomfase, og trives egentlig greit med at studentlivet ikke er tilbake med et knips eller ved å bytte adresse.

Jeg har oppdaget noe nytt med Tromsø. Det er en liten vannfontene midt på Stortorget, og like ved er det noen benker man kan drikke kaffebarkaffe på. Der hadde jeg deilig avslappende 30 minutter en tidlig morgen fordi jeg hadde beregnet litt vel god tid til det jeg skulle. Jeg elsker vannfontener, og ønsker meg en liten vannfontene når jeg en gang i fremtiden kjøper mitt eget sted å bo. Dette var oppvarmingen til den største skatten jeg så langt har sett i Tromsø: Verdensteateret. Det er en perle som ligger midt i Tromsø, litt skjult og veldig lite prangende. Jeg var umiddelbart betatt. I går var jeg der med trolldomsklassen min og så stum-filmen «Häxan» fra 1920-tallet. I dag går det en ny film der, og jeg tror nok jeg må få med meg det. Den er antakelig enda mer i min stil, siden det er en kjærlighetsfilm. Kultur bør være viktig for en språkstudent.

For de som lurer når de ser Tromsø på værmeldingskartet og ser sol: Nei, det er ikke varmt her. Det er alltid kaldt. Også når det er sol. Du vet heller ikke når det er sol, utover at det ikke er det når værdamene på TV2 sier at det er det. Jeg godtar at det er en god grunn til at goretex og ull er high fashion i Tromsø.

Jeg har lært noe morsomt på rusissk denne uka. Ordet te uttales som vi uttaler chai (tsjai), og når man da skal bestille chai-te på russisk bestiller man faktisk chai chai. Jeg akkompagnerer med håndbevegelser.


I dag snek jeg meg inn på en konferanse universitetet holder om humaniora og innovasjon, og det har vært digg å igjen være på en konferanse med Anne Karine. Konferansen er for øvrig også bra.

Peace out.

onsdag 25. august 2010

Øyboer i tre uker, og allerede betatt.

Nord-Norge er egentlig ikke bare Tromsø, men jeg kommer til å late som om det er det. Jeg kommer til å tenke at det skjedde i nærheten av mitt hjem når jeg leser rettsprotokoller hvor barn tilstår trolldom i Finnmark. Jeg kommer til å synes at det er forferdelig at det skjedde så nær hjemme. Et steinkast unna. Bare noen få år (-hundrer) tilbake.

Jeg har begynt å vurdere Tromsø etter mine dating-kriterier. Er det spennende over tid? Er det positive eller negative overraskelser? Synes jeg Tromsø ser bra ut og behandler meg bra på sitt verste? Vurderer jeg Tromsø til å være et engasjerende sted å være? Tror jeg at det er en overskuelig fremtid for meg sammen med Tromsø? Er jeg for bra eller bra nok for Tromsø? Så langt er svarene ja (selv om jeg ikke har gitt det mer enn tre uker ennå), og ja - jeg er bra (nok) for Tromsø.

Noe av vitsen med å flytte til Nordens Paris var å finally kick my addiction. Min avhengighet av studentpolitikk og lobbyarbeid. Studentpolitikk er altoppslukende, det er vakkert og av og til så får man seg en ordentlig bitch-slap. Ikke av andre studentpolitikere egentlig, men at de man forholder seg til utenfor det vakre livet som klimakser på en talerstol foran en sal stappet med andre likesinnede. Enhver hardbarka studentpolitiker tar mer enn gjerne i mot sin dose bitch-slaps. Selvfølgelig. It's part of the game. Man får oppleve mye rart. Baksiden for mange er også at de blir utbrent, får det berømte «heltidstillegget», har et immunforsvar som er mer takknemlig for sykdommer enn noe annet og man er så oppslukt av hobbyen sin som har blitt heltidsjobben at man glemmer rutiner og at det finnes mer i livet. Sånn var det hvertfall for meg. Bortsett fra at jeg ga meg før jeg ble utbrent. 5 år med en deilig avhengighet. Men nå er det over. Mer eller mindre. Jeg er en vanlig student igjen, men jeg har beholdt vennene mine fra avhengighetens tid. I Nordens Paris. Det er en ny fase i livet. Å vurdere livet mitt er en av mine store gleder. Mest fordi jeg kan lage lister av det. Lister er veien til struktur og rutiner. Orden. Ina med fritid. Kanskje engasjerer jeg meg politisk igjen en dag, men før den tid skal jeg bli kjent med hva annet enn politikk (og om det er noe annet) som er viktig for meg.

Så hva synes jeg egentlig er bra med Tromsø så langt?

- Vi har Gandhi verdsliggjort i en statue på univeritetsplassen.
- Aunegårdens kaker
- Jarle Aarbakke er nå min (og flere tusen andre sin) rektor (Yes, he CAN)
- Fritid (selv om det fortsatt er litt mye av det, men jeg kan analysere og navngi hver følelse jeg har nå – fordi jeg har tid og lyst.)
- Klassekameratene mine
- Foreleseren, Rune Blix Hagen, i «De europeiske trolldomsprosesser»
- Man kan se på fjell og hav nesten hvorhen man går
- Gamle kjente
- At jeg faktisk lærer litt russisk hver dag, og smått og sikkert begynner å huske setningsanalyse
- Jeg har tid til å bake det jeg vil, og smøre min egen særnorske matpakke
- Fjellheisen (til tross for høyden..)
- Jeg gjør nye ting jeg ikke kan (f eks å gå i veldig bratte fjell)
- Lokalavisene
- Leseplassen min på universitetsbiblioteket og biblioteket i byen
- Kaffebønna (et søtt lite sted å drikke ikke-på-studentbudsjett-kaffe)
- At nesten alle kommunale skilt også står på samisk
- Uansett hva jeg går i finnes det noen som er dårligere kledd
- Mikkel Gaup som vandrer rundt i byen når jeg gjør det
- Relativt oversiktlig sentrum (jeg trenger ikke kartet mitt lenger, løsrivelsen er et faktum)
- Det er ingenting som heter frihelg, alle helger er fri. Jeg kaller det bare helg.
- Ingen klager om jeg ikke står opp før klokka 11 lørdag, søndag, mandag, tirsdag, onsdag.
- Utleierens gjestfrihet og husleie
- Kulturelt betinget atferd jeg ikke helt vet hvordan man responderer på (mangfold er livets sjel)
- Ingen skriver kommentarer i Universitas om at jeg gråter for lite for det jeg tror på.
- Jeg har lest at det ikke finnes huggorm her. (Hurra!)
- Jeg får ting publisert uten strenge-antall-tegn-regler (det er riktignok her på bloggen min, men det er da noe).


Det jeg ikke har helt vennet meg til i Tromsø:

- Et grelt og gullfarga hotell i hjertet av Tromsø
- Fadderukemoten
- Stalkerkatten som viser seg å bo i samme hus som meg.
- Småttisbertene fra Østlandet (Er det rart de kaller oss «søringan»?)
- Den penetrerende lyden av fotballkamper med publikum og fløyter som overøser hybelen min flere ganger i uka
- De gullfarga putene som fulgte med hybelen
- Leopard-tiger gulvteppet som også fulgte med hybelen
- Det intense, optiske søppelsorteringssystemet (som er uvant, men selvfølgelig veldig bra miljøpolitisk)
- Været (selv sola gjør ikke det stedet her varmt i august, og det er lyst hele døgnet...)
- At jeg kan bli syk også i Tromsø (og fortsatt savner mamma når jeg er syk i en alder av 23 år, og fortsatt blir som en voksen-mann-tilbake-i-sytete-trengende-baby-modus)
- Oppoverbakkene hjem fra sentrum (melkesyre: Velkommen tilbake).
- Unødvendig obligatorisk undervisning
- Nesten bare coop-butikker.


Jeg vil oppsummere det med at de viktige tingene for livskvaliteten er på plass, og at det detaljer som ikke funker helt for meg ennå (tilvenningsfase?). Så etter dating-kriteriene mine og bestått-kravene er Tromsø i en vellykka jeg-er-betatt-i-sus-og-dus-fase. Jeg gir det sjansen. Kaster meg ut i det. Skriver masse lister om alt jeg finner skriveverdig (det meste egentlig), og senere arkivere det (takk til IMS og RAS for gleden av arkivering i livet). Ny by, nye mennesker, en ny livsstil. Mye nytt, something old and something blue (sofaen min).

Det beste av alt: I dag skal jeg la Tromsø fortsette sin sjarmøretappe av i dag feber-forkjølelses-syke Ina. På nytt. Historieforelesning skal gjøre susen i dag. Give me my high. Temaet er historie og kjønn (halleluja). Jeg er meg selv, og jeg liker at Tromsø utløste det.

fredag 13. august 2010

To uker som øyboer i Nord-Norge

Det er et nytt liv jeg har startet for meg selv i hovedstaden i Nord-Norge, som ny student på Russlandstudiet ved Universitetet i Tromsø. Tromsø er en øy, faktisk en ganske liten men veldig tett befolket øy. Hvis man tar bussen til fastlandet kan man ta Fjellheisen og se hele øya med en helt rå utsikt fra toppen av et lite, men bratt fjell. Det meste som er produsert, funnet opp eller laget i Tromsø har enten en arktisk, ishav eller samisk profil. Det er en haug med utesteder, og det er visst sånn at stedet folk er på avhenger av hvilken dag det er. Det er også noen steder hvor spesielle type folk henger. I følge kjentfolk henger akademikere på G. Dessuten finnes det nesten bare Coop-matbutikker i sentrum, i tillegg til en remabutikk gjemt i en kjeller på et av kjøpesentrene. Været er en kombinasjon av relativt kaldt og klamt. Uvant, men sikkert mulig å venne seg til. Det er lyst om natta, som gjorde at jeg nesten ikke fikk sovet noe de første dagene.

Studiestart ble sparket i gang med samisk joik, et Harry-Potter-aktig rituale med rektor og dekanene, taler fra Jarle Aarbakke (en av mine favorittrektorer i Norge), Tora Aasland (som må ha verdens beste samling med dikt hjemme) og studentleder Tine Bergli (engasjerende bra dame) og prisutdelinger (jeg elsker prisutdelinger) og mer samiskinspirert musikk. Veldig høytidlig. Kanskje ikke helt til målgruppa, men jeg likte det veldig godt.

I går var jeg med faddergruppa mi til Telegrafbukta. Utrolig vakkert! For en utsikt! Det ligger helt sør på øya, og det er rett og slett en liten naturperle. Jeg fant også ut at min nødløsning på grillmat, siden jeg ikke rakk å handle, å grille toast egentlig var en stor suksess. Fadderuke for andre gang er en litt spesiell opplevelse. De fleste er 19 år og nettopp ferdig med videregående, og oppfører seg som 19-åringer generelt. Jeg har studert i 3 år og vært studentpolitiker i 5 år. Jeg blir ikke tatt for å være fadderbarn. Jeg blir spurt om veien, hvordan det føles å bli 30, hvordan studentlivet er og hvor ulike rom på campus ligger. Av nye studenter som plutselig tar kontakt. Det er en rar følelse. Jeg er ny, men ikke helt ny som student og jeg er allerede lei av å få samme informasjon mange ganger (og at alle tror jeg er vesentlig eldre enn jeg er). Mange av de andre får ikke med seg informasjonen i det hele tatt, og går forvirret rundt akkurat som jeg gjorde i Kongsberg for fem år siden. De jeg skal studere sammen med virker som oppegående, bra og morsomme folk. Det var en stor lettelse å finne ut.

Jeg tror jeg er forelsket i kollektivprisene her. Akershus og Buskerud – se til Tromsø! Prisene er -faktisk- tilpasset til studentbudsjettet mitt. Bussene går overalt og ofte. Best av alt er at jeg slipper å gå en 20 minutters oppoverbakke fra byen og hjem hver dag. Selv om bussen bruker like lang tid som å gå.

Rett ved der jeg bor, i en sjarmerende liten hybel, er det treningssenter. Jeg skal utfordre mine dårlige vaner med å trene der et par ganger i uka. Det er en av mine hobbymål. Kanskje jeg kommer tilbake til det stadiet hvor jeg var avhengig av trening. Jeg er ikke der nå. På ingen måte. Jeg er avhengig av å kunne mene noe om alt og lese aviser – og egentlig tror jeg også at jeg er litt avhengig av oppmerksomhet.

Studiene virker interessante så langt. Forelesningene begynner til uka. Det blir spennende. Siden jeg har exphil fra før, skal jeg ta et fag som heter De europeiske trolldomsprosessene. Det handler om forfølgelse av mennesker, og virker superspennende – særlig sett i både et historisk lys og hva som skjer i mange land i dag. Vurderingsformene er varierte, fornuftige og faglig krevende, og det eneste jeg tror jeg gruer meg litt til er muntlig eksamen i russisk. Jeg liker at det er krevende å bevise hva man kan. Biblioteket midt i byen har fantastiske leseplasser med fantastisk utsikt. Det liker jeg! Jeg har også funnet et lite sjarmerende sted som selger deilig kaffebar-kaffe. Som student er jeg helt avhengig av både kvalitetskaffe og bra leseplasser.

En av tingene jeg synes er fascinerende med Tromsø, nordens paris, er at alle offentlige skilt (omtrent) også står på samisk. Det burde det gjort i hele landet. Universitetet har også urfolkstudier, noe rektor er både opptatt og stolt av. Samarbeidet med Samisk høgskole og urfolkuniversiteter i land som Bolivia og Niqaragua er også ganske unikt. Når jeg snakket med rektor for Samisk Høgskole i mai fikk jeg også høre mye om urfolk i Russland. Det er ganske interessant å høre om urfolk i land som har så sentralisert maktstruktur som Russland, og som har gjennomført russifiseringsprosjekter i lang lang tid, og at de fortsatt har eget språk, egne tradisjoner og sin helt særegne måte å leve på. I Tromsø skjer det mye spennende på dette området.

En av de tingene jeg var mest spent på når jeg flyttet til Tromsø var å skulle begynne å drikke Mack-øl. Jeg er fortsatt litt spent og skeptisk til tilvenningsprosessen, kanskje mest fordi jeg synes det egentlig er helt greit (jeg liker jo å tro at jeg alltid har rett). Det slår ikke Nøgne Ø eller CB på noen som helst måte riktignok. Det står dog ganske likt med Hansa, Ringnes og Aas. Jeg er sjokkert, overrasket og egentlig mer fornøyd med Mack-fordommene mine enn Mack-åpenbaringen min.

Planene for helga er minimale. Det føles digg, litt rart og som en fantastisk ting. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Første tingen jeg skal sjekke er om baking kan bli en ny hobby, og vafler, boller og brød står på bakeplanen. Nybakt brød med syltetøy. Nam! Kosehelg!

De første to ukene i Tromsø har tatt meg tilbake til livet. Livet som bare Ina. Ina uten titler og roller. Hvor fritid er dagligdags og timeplanen kun inneholder aktiviteter på dagtid i hverdagen.

lørdag 13. mars 2010

Europeisk toppmøte feiret seg selv

De siste to dagene, 11-12 mars, har det vært ministermøte i Budapest/Wien. Ministre fra 47 land (Kazakstan ble medlem på møtet nå) har blitt enige om å fortsette i ti nye år, og at de allerede har gjort endel - selv om de ikke er i mål. Det er alltid en litt spesiell følelse å komme på slike møter som norsk studentpolitiker, fordi man får satt sine egne særnorske kampsaker i perspektiv. Samtidig får man en ekstra ryggdekning for hvorfor vi som studenter er så viktige premissleverandører for samfunnsutvikling, i alle stadier et samfunn befinner seg i. Det gjør meg stolt!

Samtidig som ministermøte pågikk var det studentprotester i Wien. For meg som studentrepresentanten i den norske delegasjonen var det er veldig rar følelse. Når vi tok Orientekspressen fra Budapest til Wien, stoppet vi 30 km før vi kom til Wien. Av såkalte sikkerhetsgrunner. Hele Wien var stengt med politisperringer, og det var politi og militært personell overalt. Ryktene sa at det kom til å bli 15 000 protesterende studenter. Deltakerne på ministermøtet kom mellom en time og to timer for sent til ballet på Hofsburg fordi politisperringene og politiet forsinket oss. Jeg så kanskje 500 studenter, og anslaget var at det var mellom 1000 og 5000 demonstrerende studenter. Alt fredlig, tiltross for altfor overdimensjonert bruk av politiet. Studentprotestene var velberettiget og fredelige, de demonstrerte mot kutt i høyere utdanning, velferdsgoder og kommersialisering av høyere utdanning. Effekten av Bolognaprosessen altså, selv om det egentlig ikke har noen ting med målene eller virkemidlene til Bolognaprosessen. Jeg synes det var en ubehagelig opplevelse å sitte på bussen med ministrene, og se politiet løpe etter med fredelige studentdemonstranter med batonger i hendene. Min måte å vise min støtte til studentene som føler på kroppen hvor misimplementering av Bolognaprosessen var å gå med demonstrasjonsbuttonen både under møtet og på ballet.


Sjekk ut Faces of Bologna, en dokumentar om hvor langt Bolognaprosessen har kommet sett fra studentenes ståsted her


Ministermøte i seg selv var en relativt ukontroversiell affære, og det var opptil flere ministre som skrøt uhemmet av ESUs arbeid, viktigheten av studentrepresentasjon og påvirkning og malte med bred pensel om hvor viktig det er at høyere utdanning er statens ansvar. Erklæringen ble stående uforandret, og både Norge og ESU kan ta mye av æren for at forarbeidet de hadde gjort ble stående.

Tora Aasland var studentenes minister på møtet, og holdt det desidert beste innlegget den første dagen - og fikk hevet debatten blant ministrene til å bli både politisk og med et tydelig studentfokus. Hun stod på for studenters rett til en offentlig finansiert utdanning, og jeg ønsker henne lykke til i budsjettkonferansen på Torbjørnrud som begynner i morgen. Jeg håper på vegne av norske studenter at Aasland kjemper for høyere utdanning, spesielt siden høyere utdanning stadig blir mer populært i befolkningen. Utdanning bør være en politisk prioritet også i statsbudsjettene, ikke bare festtalene.

På dag to av ministermøtet samlet ministrene seg i høyverdige Hofsburg Imperial Palace, et fantastisk møtelokalet, for å fortsette toppmøtet sitt. Dette var dagen for å snakke om den globale dimensjonen av Bolognaprosessen, og alle verdens stormakter og litt mindre statsmakter var tilstede. Det som er synd er at de fleste Bolognaminstrene hadde dratt hjem, og det var embetsverket som representerte landene. Alle anerkjente viktigheten av både virkemidlene og målene i Bolognaprosessen, og mitt lille håp er at Bolognaprosessen en dag blir global. På gruppearbeidet hvor jeg deltok var det en representant fra Storbritannia som sa det godt. Poenget hans var at høyere utdanning kan ikke være basert på konkurranse, det har ingen verdi for de mange tusen utdanningsinstitusjonene som ikke er blant de 50 beste. Målet er samarbeid for å bli unike, slik at vi utdanner flest mulig med bredest mulig grunnlag.

Innlederne på ministermøtet var samstemte om hva som er den viktigste dimensjonen å jobbe mer med. Den sosiale dimensjonen som skal virkeliggjøre at høyer utdanning skal gjenspeile sammensetningen av befolkningen i hvert land. Her har det skjedd lite, og i noen land har det til og med vært tilbakegang. Her har alle mye å gjøre, til og med Norge. Dette er lakmustesten for om Bolognaprosessen er en Studentprosess, og det er lakmustesten for om høyere utdanning skal være sosialt utjevnende. Dette bør være prioritet nummer en for alle landene de neste ti årene!

Av litt mer kuriose og trivielle hendelser som jeg opplevde som en del av norske delegasjonen, var hvordan møtet ble fasilitert for. Når jeg ankom hotellet i Budapest fikk jeg en suite. Et gigantisk rom med alt man kan ønske seg av luksus, og litt til. På senga lå det en lyseblå, syntetisk bag med et matchende lyseblått syntetisk fleeceskjerf med Bologna-logo (og massevis av informasjon om møtet og hvordan høyere utdanning ser ut i Østerrike og Ungarn). På ballet ble det servert pølse i brød og gulasj (på et slott i Wien), mens vi hørte et orkester spille nydeligere klassiske ballmelodier. Kontrasten mellom et Wienorkester og pølse i brød er stor. Jeg må også innrømme at toppmøter som dette klarer å samle mange forskjellige type mennesker, og at jeg som i alle andre Bologna-relatert hendelser synes at nivået på diskusjonene både under møtet og i minglepausene burde vært høyere. Kanskje om ti år?

Også må jeg bare få si at der vi bodde på Student Summit var rett ved stoppeplassen Friedrich Engels Platz, og mitt utopisk-ideologiske "jeg" følte seg hjemme umiddelbart. Wien er også kakenes by, og jeg har spist meg både mett og kvalm på ulike Wien-delkatesser.

onsdag 10. mars 2010

Er vi i mål med Bolognaprosessen?

De siste dagene har jeg tilbragt i Wien sammen med studenter i hele Europa og noen fra helt andre steder i verden. European Students Union er i Bolognamodus, og det er ministermøte i morgen og på fredag for å diskutere, feire og legge lista for hva som skal skje de neste ti årene. Jeg har kjolen klar for ballet, argumentene klare for kaffepausepraten og håpet oppe for ministererklæringen. Den eneste grunnen til at vi kaller en internasjonal utdanningsprosess for noe så rart som Bolognaprosessen er fordi det første møtet blant ministrene i 1999 faktisk ble holdt i den lille, gamle universitetsbyen Bologna i Italia. Og for min del liker jeg navnet, fordi det minner meg om Spaghetti Bolognaise- god hverdagsmat (akkurat som at internasjonale prosesser først betyr noe for folk i et lands hverdagspolitikk).

Bolognaprosessen er en internasjonal utdanningspolitisk prosess, og den startet i 1999. Intensjonen var å lage et europeisk område for høgere utdanning innen 2010. Der er vi nok ikke ennå, og derfor bestemte ministrene i fjor at vi like gjerne kan fortsette i nye 10 år. Det er bra, for det gjenstår fortsatt mye om Bolognaprosessen skal leve opp til visjonen om å være studentprosessen. Når det kommer til den sosiale dimensjonen av Bolognaprosessen, altså lik rett og like muligheter til å ta og gjennomføre høyere utdanning, har det skjedd påfallende lite og flere steder har det blitt dårligere. Jeg tror det er mye av grunnen til at det de neste dagene blir store demonstrasjoner i Wien mot ministrene - fordi gjennomføringen ikke har stått i stil til løftene.


Når vi studentrepresentanter møtes i ESU regi, så er det mye som skjer. For det første sover man nesten ingenting, man spiser mat man vanligvis aldri spiser ellers og man lærer det engelske språket å kjenne fra veldig mange ulike innfallsvinkler. Den andre mer politiske delen av det er at vi gjerne diskuterer store politiske spørsmål for studenters hverdag og blir enige om fornuftige veivalg. Også ESU prioriterer hva som er viktigst når, og det gjør at også ting på europeisk nivå tar litt tid å få i gjennom (hvis man ikke prioriterer, får man derimot aldri noe i gjennom). Nå er tiden inne for den sosiale dimensjonen og student sentrert læring.




Nå har vi nettopp fått presentert Bologna At The Finish Line (som oppsummerer hvordan studenter i Europa vurderer gjennomføringen av Bolognaprosessen) og Faces of Bologna (som er en film med masse studenter med erfaringer fra hvordan det er å være student i disse Bolognatider). Jeg legger ut link når det kommer onlinemuligheter for det.

Jeg tror vi er klar for et ministermøte hvor vi i hvertfall kan feire at Bolognaprosessen har i stor grad virkeliggjort prinsippet om studentrepresentasjon og samarbeid som helt sentralt for å styre høyere utdanning. Det er verdt en feiring.


Også kan jo den norske Regjeringen se 11 måneder studiestøttekravet til StL og NSU i sammenheng med den sosiale dimensjonen, som en mulighet til å følge bedre opp studenters like muligheter til å gjennomføre høyere utdanning. Også Norge har noe å bli bedre på. Sjokkerende nok.