tirsdag 25. januar 2011

Verdivalgene

Med sin usedvanlige sjarm var min tilbakekomst til Ishavsbyen etter en lang, (kanskje for lang?), juleferie på herlige Østlandet som vanlig mer enn man kan forvente. Etter en noe hektisk oppstart i studiene, har jeg endelig funnet tilbake til de daglige rutinene. Med masse god, hjemmelaget mat. Gode ting i livet!

Det er noe avslappende med rutiner, og jeg kommer til å være evig fornøyd med ukedagenes tidlige forelesninger lenge. Det gir langt bedre muligheter for å holde døgnrytmen i takt hele semesteret. For meg, og ganske mange andre, er det utfordrende å få en normal dag hvis det er aldri er tidlige ting man må gjøre. Særlig over tid. Det er, ikke overraskende, vanskelig å tvinge seg selv ut av herlig søvn når man strengt tatt ikke må gjøre noe, fordi man kan gjøre det seinere. Det til tross for at jeg har blitt en flittig studine her oppe i nord, som pliktoppfyllende øver inn gloser og leser og analyserer i forkant av forelesninger. Jeg har lenge hatt som leveregler at «har man lyst, har man lov» og selvfølgelig den flotte kardemommeloven. Flotte rettesnorer for et ustressende og ukomplisert liv, samtidig som man jo må være ambisiøs for å forbløffe seg selv med prestasjoner man vil vise frem også om 20 år.

Nå har filmfestivalen i Tromsø begynt for fullt, og jeg lar meg engasjere (og forbløffe) av det brede utvalget av utradisjonelle og kultiverte filmer. Jeg elsker film, og jeg elsker hvor viktig film er for å definere Tromsø som en kulturby. Det er særlig blandingen av frivillighet og intellektualitet som gjør at det passer både mitt ideologiske og min praktiske livsnyterstil. Heia Tromsø!

Det ser også ut som at nyttårsforsettet mitt har fått en god start. Jeg hadde som mål å være mindre for meg selv oppslukt i egne tanker og film- og boksamlingen min, og ja – det går riktig så bra.

En av de politiske sakene som har opprørt og engasjert meg på nyåret er Amelie-saken. Det er ikke overraskende at den triste, kalde og uverdige innvandringspolitikken som skyller over Norge for tiden fører til nettopp slike saker, og det er mange flere enn Maria Amelie som lever som ikke-borgere på grunn av den. Det er ikke kanskje overraskende, men det er provoserende. Det er provoserende mest fordi det ikke ser ut til at velgerne velger annerledes. Det er også provoserende fordi det virker som det politiske establissement synes opprettholdelse av prinsippene bak systemet er viktigere enn hvordan systemet slår ut i konsekvenser. Det har kommet kritikk av medienes aktivistiske rolle i denne saken, som et ideologisk korstog i stedet for objektiv journalistikk. Det de glemmer er at folk mener ikke det samme som media, bare se på hvordan FrP går fremover når mediene kjører de som mest, men det setter dagsorden for hva folk mener noe om. Det bekymrer meg, for å si det mildt, mer at det synes som om det viktigste for våre største partier er å holde klamt rundt prinsippet om at det ikke skal være mulig å skjule seg i vårt kongedømme for å sikre seg oppholdstilatelse om de klarer det lenge nok. Det er et langt større problem at vi ikke sikrer grunnleggende rettigheter til mennesker som lovlig eller ikke oppholder seg i og er endel av Norge, og at handlinger de blir tvunget til gjennom vårt regelverks anvendelse i tillegg vris mot de når de får asylsøknaden sin vurdert. Dette handler om verdier, og det handler om hvordan vi vil at vårt samfunn skal se ut. Ingen er ulovlig mennesker. Det er ikke en merkelapp jeg føler meg bekvem med at myndighetene tildeler mennesker. Ulovlig norsk. Ja, liksom.

onsdag 29. desember 2010

Jul på Råholt

Eksamener er unnagjort for en liten stund siden, noen karakterer har allerede kommet. Følte meg oppjaget over resultatenenes dom for en stund. Reiste hjem til Råholt i Eidsvoll. Følte meg enda mer oppjaget over innkjøpene av årets julegaver. Julaften kom, og jeg følte størst glede over gavene jeg ga bort (som vanlig). Også koste jeg meg veldig mye med ribbemiddagen. Spesielt for denne julen er min nyoppdagede glede ved å skjemme bort mamma. Mamma har vært syk, sånn forbigående influensaaktig, og jeg har gjort alt jeg kunne tenke på for å gjøre det så komfortabelt som mulig. En ny juleoppjagelse altså. Mamma vet ikke riktig hva hun kan gjøre for å vise sin takknemmelighet (jeg foreslo å ligge på sofaen og nyte bli-frisk-tiden), og jeg tenker at det kanskje er den største takken jeg kunne få for innsatsen.

En av de tingene jeg liker best med julen er familietiden. Tiden for å skjemme bort seg selv og andre med egen og andres tid. Det nærmest flommer over av fritid tilbrakt med andre. Jeg er ikke et utpreget naturlivsmenneske, men jeg hadde det helt fantastisk når jeg og mormor var på skitur i området ved Eidsvoll Verk skistue. For det er jo det som er de egentlige julegavene: Tiden med de man er aller mest glad i. Fordi det utgjør en forskjell i hjertet.

tirsdag 23. november 2010

Mørketid, nordlys og marulk!

Jeg har blitt eldre. For noen dager siden fylte jeg år. Enda en gang. Jeg er litt ambivalent til å bli eldre, men jeg liker gavedryssene det fører med seg. Veldig godt! Denne gangen fikk jeg også flott besøk av mamma, og forrige helg av ei god venninne. Neste helg feirer jeg med en i klassen som er et barn av November. Tre helger med feiring av at jeg blir eldre. Blant skattene jeg har fått i år er kjøleskapspoesi, bøker, sjokolade, termokopp, friluftsbukse og gratis pizza på Dolly Dimples. Ting som er viktig for et bra liv.

En av helgas oppdagelser var å tilberede marulk, en slags breiflabb, og det var helt fantastisk. Deilig færsk fæsk fra Tromsø. Man må like det rett og slett! Jeg valgte den tradisjonelle hvit fisk tilbredelsen med eggesmør, gulrøtter og smørstekte poteter. Jeg tror den passer enda bedre på en seng med karristekte poteter, pesto og chilimarienerte grønnsaker - og masse hvitløk. Alt smaker bedre med hvitløk. Og smør. Og rømme. En annen matoppdagelse var ingefærsyltetøy som jeg lagde til ovnstekt kylling, masse grønnsaker og fullkornbulgur. Pluss en dæsj med hummus. Mat er lidenskap!

De siste to ukene har jeg sett enda mer av Tromsø og Nord-Norge. Jeg og min kjære venninne tok turen med buss og Hurtigruta til Skjervøy, og det var en fantastisk tur mellom sjø, fjell og masse snø. I tillegg har jeg vært i Ishavskatedralen, som alle burde gjøre når de bor i Nordens Paris. Også har jeg fått muligheten til å få trynet mitt og noen velvalgte ord på trykk på UiTs nettsider, og best av alt er at det har ført til at jeg skal intervjues av den samiske avisen Avvir om det samme: det spennende kurset om europeiske trolldomsprosesser. Det morsomste faglige sidespranget jeg har tatt denne høsten! Faktisk sitter jeg og skriver eksamen i samme emne as we speak. Fortryllende bra forelesninger og en foreleser med en inspirasjon alle forelesere burde ha. Det er nesten, men bare nesten, så jeg føler meg trollbundet!

I dag så jeg nordlys for første gang. Et lysshow på himmelen i sprakende grønt. Vakkert, prangende og noen få minutter lysekstase på den svarte Tromsøhimmelen.

Alt dette har skjedd i eksamensperioden, og det gjør det overkommelig å pugge russisk til øynene og ørene blør. Jeg ser for meg at en dag vil russiskpugging bli like stas som drømmen om å snakke og skrive russisk. Så langt er det mest strevsomt, men det er ganske stas når jeg får det til. Tiden er min venn, som det heter. Med tiden vil uttale, intonasjon og kasusene sitte. Jeg trøster meg med at finsk har 14 kasus mens russisk bare har 6 av de (visstnok 7 for viderekomne...).

Tilbake til eksamensoppgaven om trolldomsprosessene i Nord-Norge. Fortryllende nordlys som innfallsvinkel?

tirsdag 2. november 2010

Tromsø: Tredje måned, snart mørketid.

Det er eksamenstid. Tiden for ekstrem hygiene på hybelen og hvor man heller skriver et blogginnlegg enn å bli ferdig med oppgaven som skal leveres om mindre enn 4 timer. Ekstrem hygiene er som alltid bare en unnskyldning for å ikke gjøre det man egentlig burde gjøre, men ikke har lyst til. Det sier litt om eksamensperioden når man heller bretter alle klærne sine på nytt, kategoriserer alle DVDene sine og vasker kjøleskap/skuffer/skap/mellom bøker/ og stryker alle klærne sine. Det er nok ikke unikt for Tromsø, men jeg tror det er et ganske utbredt studentfenomen.

Det som derimot er unikt for min tid i Tromsø er det yr.no og Nordlys har kalt for stormen. Min magefølelse sier at det gjelder andre enn akkurat der jeg befant meg, men det stanser likevel ikke min første ordentlige kraftig-vind-opplevelse fra å være et rådene faktum. Jeg tipper stiv kuling i kastene. Det var en litt blandet opplevelse (hvem er vel bare positive i November liksom...), men jeg skjønte poenget med at sterk vind egentlig bør oversettes til innevær. Så jeg drakk kakao og hørte det knekke i bygningene i gata jeg bor. Først litt over midnatt snek jeg meg ut og gikk en tur i det ville været, som ikke var så vilt akkurat da (da måtte jeg jo snudd).

Et av værfenomenene jeg har opplevd flere ganger i Tromsø er svært skiftende vår. I august var som regel både tåke, regn, sol, klamt og svært lett bris i løpet av en dag. Nå skifter det fra isete, snø, asfalt for nesten hver dag som går. Hvis noe av det vedvarer er det isete veier eller det jeg kaller «Tromsøpytten» (når det snør, ingen måker, det smelter delvis og hele Tromsø er en stor, grå, slapsete issølepytt).

For tiden er det også så tidlig mørkt som det er på Østlandet rett før det snur til å bli lysere (sånn i firetida), bortsett fra at her skal det bli enda mørkere. Snart får jeg oppleve mørketid. Heldigvis har UiT sollyslamper for oss som er bekymret for immunforsvaret, døgnrytmen og humøret når mørketida brer seg over oss her i nord.

Så kanskje er det like greit at jeg gjør alt annet enn det jeg skal. Det holder humøret oppe. I går lagde jeg majones fra bunnen av for første gang – helt unyttig egentlig. Hvor ofte spiser jeg majones? Kanskje ikke helt unyttige. Nå vet jeg hvordan jeg lager aioli – majones med hvitløk. Vel vel. Matprosjektet for helga er å finne en oppskrift som gjør grønne linser godt. Jeg er spent. Så langt har jeg riktig nok funnet oppskrifter, men ingen som gjør grønne linser godt. Man kan ikke bli veggis uten å like og faktisk spise bønner og linser. Veggis er å se på som en løsning til å leve med når studentbudsjettet strengt tatt ikke åpner for å spise både grønnsaker, frukt og kjøtt. Noe må elimineres. Jeg har prøvd prinsippet variasjon, og synes det er litt lite konsekvent. Dessuten synes jeg det hadde vært ytterst stas å kunne ta på meg moralhatten når andre spiser kjøtt og animalsk fett. (Visste du at dette dyret ble avlivet med dødsfrykt, og at det hadde veldig god kosepels når det levde?). Who knows. Jeg er jo veldig glad i kjøtt, sånn egentlig. Aldri før jeg har sett for meg livet uten å spise kjøtt, blir det ikke litt tomt? Kjøtt har et veldig fint ord på russisk. Det uttales omtrent som «mjaså». Salat uttales som salat med russisk aksent. Hva er egentlig mest eksotisk?

Snart skal jeg kombinere tre perioder i løpet av året jeg liker veldig godt, og jeg tror jeg liker kombinasjonen enda bedre. Eksamensperioden. Besøk-av-familie-og-venner-perioden. Gaveperioden. Noe å se frem til. Jeg liker jo å ha det rent og pent. Et mangfold. En av foreleserne mine påstår at mangfold har en verdi "i sæ sjøl". Selv om jeg vil si det er et tvilsomt teoretisk utgangspunkt, så tror jeg på det som verdi.

Peace out. Må skrive ferdig oppgaven om motivasjon. Er jeg motivert?

søndag 3. oktober 2010

My grand love affair

I dag har jeg bodd litt over 2 måneder i vakre, lidenskapelige, intense Tromsø. Det har vært en reise for meg, og det har vært en reise i et bedagelig tempo. Tromsø er kombinasjonen av nesten alle ting jeg vil ha i byen jeg bor – urbant, natur, hav, fisketorg, statuer, fontener, bøker, film, universitet og kaffe. Det eneste jeg virkelig misliker så langt er at det alltid er kaldt, selv når sola lener seg mot Nordens Paris.

Så i mine to første måneder inn i Tromsølivet har jeg utforsket mitt nye hjem, og jeg har oppdager altfor mange godbiter. Det begynte med himmelfølelsen i Fjellheisen og med utsikt over hele Tromsøya, og deretter fant jeg Gandhistatuen på campus, fortsatte til mitt elskede Verdensteater og til den råeste utsikten en student kan ønske seg for intellektuelle resonnementer (les: dagdrømming) i øverste etasje i Folkebiblioteket. Videre slurpet jeg i meg kvalitetskaffe fra skriveplassen min hos De Fire Roser og Kaffebønna mens jeg prøvde meg på og ganske ofte feilet i russiskprosjektet mitt. Jeg trente opp tålmodigheten min mens jeg leste nyhetssaker om høyere utdanning og ikke tok telefonen til en journalist for å kommentere den, og plutselig en dag var jeg på premien til Et Drømspill på Hålogaland Teater. Mens tankene om mitt nye liv duvet mot havet befant jeg meg ved Telegrafbukta, og mange kvelder var jeg å finne hjemme i godstolen med te, film og kanskje en bok (les: nevrotisk listeskriving).

Jeg har aldri sett så mye film som her i Tromsø, og jeg elsker det. Jeg har strent opp bakkene hjem fra byen etter den ene filmopplevelsen etter den andre, og virkelig kjent melkesyra og pipelyden i lungene(ok, jeg har ganske dårlig kondis), og hoppet inn i koseklærne hjemme. En av fordelene med å bo alene er at man kan prøve alle kjolene sine så ofte man ønsker og bake brød midt på natta – utelukkende fordi man kan. Jeg er et par hundre mil borte fra familie og venner, men jeg har ikke hjemmelengsel. Av og til drømmer jeg at alle de jeg er glad får oppleve Tromsø som meg.

Tromsø er alt jeg hadde forventet og mer, og russiskprosjektet mer krevende og vanskelig. Jeg har satset alt for å oppleve noe nytt, starte en ny epoke og har lykkes med det. En ny by for noen år er erobret, og skattejakten har innledet eventyret.

lørdag 18. september 2010

En egen kulturverden i Tromsø

Jeg var egentlig aldri veldig opptatt av kultur når jeg vokste opp, og jeg var blant de – i en alder av 14 – som mente man brukte altfor mye skattepenger på det. Spesielt når de ikke hadde råd til å fjerne muggen på veggene på ungdomsskolen jeg gikk på, og ikke hadde penger til å legge underlaget på den treningshallen i en standard som gjør at man unngår senebetennelser og litt for harde fall. Hvordan kunne de kaste bort pengene på et maleri på veggen? Eller teaterproduksjoner i en bygd hvor svært få dro på teater? De to eneste tingene jeg benyttet meg av var biblioteket og treningshallen uansett, og det er ikke det største sluket på statsbudsjettet uansett. Det har forandret seg. Sakte men sikkert begynte jeg å gå på kino, også hendte det at jeg var på konsert. Selv om jeg nok aldri blir noe festivalmenneske eller den som snakker mye om musikk og finurlighetene i musikkens verden, så setter jeg pris på noe musikk. Det er egentlig ingen sjanger i seg selv, men god musikk innenfor de fleste sjangre er verdt å høre på. Nå er jeg inne den klassiske verden, og hører mye på Schumann. For ti år siden hadde det vært utenkelig, ja – kanksje også noe jeg syntes var teit og kleint. Jeg har også fått smaken for gallerier, og de flotte kulturelle uttrykkene på universitetet. Tenke seg til! Ikke at jeg kan eller vil konversere intellektuellt og artikulert om det, men det betyr noe for meg at jeg kan oppleve det. Noen ganger liker jeg at mine tanker og opplevelser av noe er mitt, og at det ikke må deles.

I Tromsø er det mye på kultursiden. For et par dagen siden var jeg på premieren til « Et drømspill» av August Strindberg. Som så mye av Strindberg var dette også litt tungt, dystert og deprimerende. Det passer bra på denne årstiden, og jeg storkoste meg blant de stivpynta premieresnobbene (eller kanskje de er kultursnobber, teatersnobber eller bare folk som ville pynte seg i sine fineste designklær til en teaterpremiere?). I morgen skal jeg på Verdensteateret igjen, og i kveld tenkte jeg å se et par filmer jeg skal låne på biblioteket i byen. På tirsdag skal jeg se en dokumentar om Tsjetsjenia på Universitetet. Det beste med dette er at det mer eller mindre er GRATIS og at jeg har noen å oppleve det med som ikke vil snakke i en time om det etterpå.

Som student er ikke studentbudsjettet tilpasset å bruke mye penger på kulturopplevelser, selv om jeg hadde likt den muligheten (men på ingen måte mener det er noen grunn i seg selv til å øke studiestøtten, siden jeg synes muligheten til å dra til tannlegen eller slippe deltidsarbeid er et bedre argument). Med andre synes jeg nå, og har syntes det en stund, at kulturpengene fra skatteseddelen er vel brukte penger, fordi det gjør at arbeiderklassemennesker som meg kan få opplevelser som før syntes fjerne og elitistiske. Akkurat som at det er bra at det ikke er skolepenger i høyere utdanning, fordi det da ville vært utenkelig for meg å studere. Når jeg skulle begynne på videregående stod jeg mellom valget å bli kokk og allmennfag. Jeg valgte allmennfag fordi jeg alltid har likt norsk, engelsk og samfunnsfag, og fordi jeg ville bli advokat eller statsviter. Hadde det kostet mer enn studielånet hadde det vært utenkelig. Lønna etter ferdige studier er uansett omtrent det samme. Så jeg valgte min ene lidenskap (politikk) fremfor den andre (mat) fordi jeg hadde muligheten til å gjøre det jeg hadde mest lyst til. Det er konsekvensen av at høyere utdanning ikke har skolepenger, og det er et perspektiv forkjemperne for innføring av høyere utdanning ikke synes å mene er viktig. Det er også grunnen til at jeg meldte meg inn i SV når jeg var 14-15 år, og fortsatt er det. Det er også mye av grunnen til at jeg har syntes at elevpolitikk og studentpolitikk var og er viktig, og viktig nok til at jeg har brukt mye (kanskje til tider for mye) tid på det. Dette handler om å ha en allemannseiekultur til kunnskap.

Og jeg er litt stolt av å bo i en by som har brukt sitt flotteste bygg som bibliotek, og ikke til å huse McDonalds som i Kristiansand. Hvor utsikten var øverste etasje er så flott at jeg føler meg priviligert som har det som lese-og skriveplass. Men jeg er ikke egentlig priviligert, for alle som vil kan gjøre det samme. Fordi det er sponset med skattepenger og tilgjengelig for de som vil.

onsdag 15. september 2010

Borte bra, hjemme best?

De siste tre dagene har jeg vært på institusjonsbesøk hos Ansgar Teologiske Høyskole, og de er vakkert lokalisert i skjønne omgivelser litt utenfor Kristiansand. Det var en utrolig spennende oppgave, og jeg stortrivdes i rollen som sakkyndig for utdanningskvalitetens advokater (NOKUT). Når reisen nå går oppover igjen til Tromsø, så kjenner jeg at jeg i løpet av tre dager har blitt glad i kristenfolket som holder til på Ansgar. De har vært et fantastisk vertskap, og var veldig rause og åpne mot oss. Hva angår arbeidet vi gjorde er fremdeles ikke offentlig informasjon, og er en atskilt sak som jeg selvfølgelig ikke blogger om.

I går så jeg til min forferdelse av Kristiansand har brukt sitt flotteste bygg midt i sentrum til å huse McDonalds, og synes at det storslåtte bygget burde vært brukt til litt mindre profittmaksimerende, helseødeleggende og kapitalistiske formål. Det flotte bygget kunne vært gitt til å gi innbyggerne et enda flottere bibliotektilbud, teateropplevelse eller lignende. Det er rett og slett helt hårreisende disposisjon av byens flotteste bygg.

Når turen for min del nå går tilbake til Ishavsbyen, Nordens Paris, mitt nordboerhjem, så gleder jeg meg veldig. Om to dager leverer jeg min første eksamensoppgave, og om to dager får jeg utlevert en ny. Og ikke minst, på søndag går turen på ny til Verdensteateret (kulturskatten min i Tromsø). Det blir vanlige studentmåltider igjen, og det blir lesetid, skrivetid og tid til å se Sex and the City atter en gang. Jeg tror også at jeg på lørdag tar turen ut i naturen, for å nyte Tromsøs omgivelser med fjell og hav. Tromsø er kombinasjonen av byliv, bygdeliv og naturliv jeg aldri har fått på samme sted før. Byliv på grunn av det kulturmangfoldet og utelivet man får i Tromsø kombinert med universitetsliv og relativt mange forskere samlet i samme by. Bygdeliv fordi det er samme upretensiøse holdningen til bygdeaktiviteter som råning, klesdrakt og hardt vær. Naturlivet sier seg nesten selv, men sjø, fjell og skau er det rikt med Tromsø. Antakelig vil jeg også nyte folkebibliotekets flotte leseplasser og De Fire Rosers kvalitetskaffe igjen mens jeg prøver å huske hva ulike offentlige ting i Tromsø heter på samisk (det står på alle offentlige skilt). Kort oppsummert: Borte bra, mitt nye hjem best. Kanskje jeg også «glemmer» at jeg ikke har råd til å reise til Eidsvoll for å feire at mamma og morfar blir et år eldre. Det hadde vært noe.

En av tingene jeg har gjenopplevd som Studentrepresentanten (bortsett fra hvor stas det er å bli verdsatt som student som man gjør i NOKUT) er søvnmangel og altfor god (og litt for mye) mat. Det er lange dager, de blir enda lenger når man jobber med eksamensoppgave og man sover ikke like godt fordi man ikke har tid til å lande dagen før man bør sove. Det er heller ikke tid til å sove 7-8 timer når man prøver å kombinere det å være Superstudenten med Superstudentrepresentanten. Likevel har jeg fått tilbake gløden av å jobbe for studentene, og engasjementet som følger av det. Dette har vært en deilig opplevelse, og et likeable avbrekk fra studiehverdagen.

Ventetiden på en flyplass åpner for så mangt. Menneskene som holder til på en flyplass mens de venter på å komme opp i himmelen i en mekanisk flyvende blikkboks er interessante å observere. Ved siden av meg sitter det en opptatt forretningsmann som leser epost og nyheter på sin avanserte jobbmobil mens han blar raskt og antakelig for effektivt gjennom papirbunken sin. På min andre side sitter det en som plotter inn et-eller-annet på laptopen sin. Jeg for min del skriver på bloggen min og snakker i telefonen, samtidig som jeg prøver å tenke ut en slående intelligent konklusjon på eksamensoppgaven min (og liker å måtte multitaske igjen). Rett ovenfor meg sitter gutteklubben grei og evaluerer det de nå engang har gjort i Kristiansand, og det virker som de har det gøy med alvoret i en uformell evaluering. Jeg skal slå i hjel tid med å lage små historier om menneskene rundt meg, selv om det selvfølgelig er basert på alle myter man har som førsteinntrykk av folk.

Livet mitt som borteboende student (når slutter man egentlig å være borteboende som voksen?) i Tromsø tilsier at jeg bor et annet sted en hjemme. Det er helt riktig at jeg ikke bor i Eidsvoll og at jeg har mitt barndomshjem i naturskjønne bygdelivomgivelser på Råholt i grunnlovsbygda. Likevel føler jeg at jeg er hjemme, hjemme hos meg selv, i Tromsø.Men når det kommer til Tromsø og Lånekassens versjon av meg som «borteboende» sier jeg dette: Hjemme bra, borte best!